Dansk-norsk konge. Foreldre: Kong Frederik 4 (1671–1730) og dronning Louise (1667–1721). Gift 7.8.1721 med Sophie Magdalene av Brandenburg-Kulmbach (28.11.1700–27.5.1770), datter av markgreve Christian Heinrich av Brandenburg-Kulmbach (1661–1708) og Sophie Christiane av Wolfstein (1667–1737). Far til Frederik 5 (1723–66).

Christian 6 var konge i Danmark-Norge 1730–46. Han var den blekeste skikkelsen blant de dansk-norske kongene, men samtidig en av dem som fikk aller størst innflytelse på samfunnsutviklingen. I hans regjeringstid ble det innført både tvungen konfirmasjon (1736) og et offentlig, landsomfattende skolevesen (1739) i Norge.

Christian 6 var liten og tynn og hadde dårlig helse. Stemmen var pipende og usikker. Han var keitet og sky og unngikk mest mulig selskapelighet. Men han hadde god forstand, hadde fått god undervisning og tok sine plikter som konge alvorlig. Gjennom sin oppvekst var han blitt påvirket av tyske lærere og rådgivere med pietistisk orientering og snakket og skrev tysk til daglig.

Kronprins Christian giftet seg 1721 med prinsesse Sophie Magdalene fra det lille tyske fyrstedømmet Kulmbach-Bayreuth. Hun var også pietistisk orientert, og stemningen ved hoffet ble ikke utpreget lystig. En søster av Frederik den store av Preussen kalte hoffet et kloster der man ikke gjorde annet enn å be til Gud og kjede seg.

Den pietistiske livsstilen kunne imidlertid kombineres med et pengeforbruk som var så høyt at det ble en belastning for statskassen. Det skyldtes først og fremst at Christian 6 hadde høye tanker om kongeverdigheten, og at dronningens praktlyst var høyt utviklet. De rev derfor ned det gamle Københavns slott og oppførte i stedet det enorme Christiansborg slott. Kongeparet flyttet inn 1740, men utnyttet på ingen som helst måte slottets store muligheter for festivitas.

Kongeparet holdt stor avstand til undersåttene, selv om de bodde midt i København. Best kontakt med folket fikk de på sin store norgesreise 1733. Med et følge på nesten 200 personer reiste kongeparet på en rundtur i det sørlige Norge og kom så langt nord som til Trondheim.

Christian 6 var kommet i et motsetningsforhold til faren på grunn av hans behandling av Christian 6s mor, dronning Louise, og han var meget forbitret på farens nye kone, Anna Sophie Reventlow, som det likevel kom til en avklaring med. Da Christian overtok tronen, avskjediget han straks de mest sentrale personene fra farens tid og knyttet i stedet til seg andre rådgivere, som Johan Ludvig Holstein og J. S. Schulin. Kongens fetter, greve Christian Ernst av Stolberg-Wernigerode, som bodde i Harzen, ble en annen sentral rådgiver per post.

Christian 6 utøvet en personlig kongemakt, men overlot likevel mer til sine embetsmenn og rådgivere enn faren hadde gjort, bortsett fra når det gjaldt religion og kirkelige forhold, som var det som interesserte ham mest. 1735 utstedte han en meget streng forordning om helligdagsfreden. I Norge stod den ved makt, med en del modifikasjoner, helt til 1965!

1736 fulgte en forordning som innførte konfirmasjon i Norge og Danmark. Her het det at ingen kunne konfirmeres før de hadde gått i skole og fått undervisning i den nødvendigste kristendomskunnskap. Dette skapte behov for et alminnelig skolevesen, som ble opprettet ved forordninger 1739 og 1741. Byrdene ble lagt på bøndene, som i mange tilfeller førsøkte å sabotere ordningen. De fleste steder ble skolen organisert som omgangsskole, dvs. at læreren forflyttet seg fra gård til gård, slik at man slapp å bygge et skolehus.

Ett av skolens viktigste formål var å gi undervisning i kristendom, men det betydde at barna også måtte lære å lese. Selv om skolegangen ble knapp og undervisningen var mangelfull, er det all grunn til å tro at skolen fikk stor betydning for den kulturelle utviklingen i landet.

På sin norgesreise 1733 hadde Christian 6 lagt merke til et stort antall tiggere, og to år senere bad han norske embetsmenn komme med forslag til hvordan problemet kunne løses. Dette ledet til at det 1741 ble vedtatt en fattiglov for Akershus stift, som senere ble etterfulgt av tilsvarende lover i andre stift. Hovedprinsippet var at “verdige trengende”, dvs. uforskyldt fattige, skulle underholdes i sine bygder, enten ved bidrag fra en fattigkasse eller innkvartering på gårdene, mens “uverdige trengende” – løsgjengere og arbeidssky individer – kunne anbringes i tukthus.

I Christian 6s tid fikk pietismen stor utbredelse både i Danmark og Norge. Men det ble et problem at det oppstod mange ytterliggående retninger. Religionsfrihet var et ukjent begrep, og 1741 ble konventikkelplakaten proklamert. Den forbød at oppbyggelsesmøter ble holdt av andre enn statskirkens prester, og dersom det ble holdt mindre møter hjemme hos folk, måtte det være under sogneprestens oppsyn. Da Hans Nielsen Hauge ble arrestert første gang (1797), var det for overtredelse av denne bestemmelsen. Konventikkelplakaten stod ved makt til langt inn på 1800-tallet og ble først formelt opphevet 1842.

Christian 6 var en fredelig konge. Han satset på en tilnærming til den gamle arvefienden Sverige, og en forbundsavtale ble inngått 1734. 1739 ble det lansert en idé i Sverige om å velge Christian 6s sønn til konge i Sverige når svenskekongen døde, noe som ville lede til en nordisk union. I de følgende år ble det arbeidet energisk for dette fra dansk side, men selv om planen fikk kraftig støtte fra den svenske bondestand, lot den seg ikke gjennomføre.

Den økonomiske politikken under Christian 6 var preget av kameralismen, en tysk retning av merkantilismen som la stor vekt på jordbruk og økonomisk selvforsyning. Dette ledet til en økonomisk helstatspolitikk, der danske og norske næringer i høyere grad enn tidligere skulle utfylle hverandre innenfor et felles marked.

1733 innførte Christian 6 stavnsbånd for de danske leilendingene, dvs. at de ble bundet til å bli boende på det godset hvor de var født; fra før hadde de allerede plikt til å arbeide for godsherren (hoveri). Hensikten var både å skaffe soldater til landmilitsen og arbeidskraft til godsene. Avsetningen fra godsene ble hjulpet ved at det 1735 ble forbudt å importere utenlandsk korn til Danmark og det sørlige Norge.

Allerede 1730, like før Frederik 4 døde, hadde de norske jernverk fått monopol på leveranse av jern i Danmark og Norge. 1739 ble Det kongelige oktroajerede Norske Kompagni opprettet for å utnytte skogens ressurser og fremstille trekull, tjære, glass osv. Kongen selv kjøpte andeler i kompaniet. Det kom mest ut av glassproduksjonen, og en norsk glassindustri så dagens lys. Det begynte med Nøstetangen ved Hokksund 1741. Senere fulgte glassverk på Hadeland, i Hurdal og på Biri. 1760 ble det forbudt å innføre fremmed glass til Danmark og Norge, man fikk altså et glassmonopol i tillegg til jernmonopolet og kornmonopolet. Men det var etter Christian 6s tid.

Både kongen og dronningen var kronisk syke og sterkt opptatt av vidunderkurer, piller og årelating. I sine siste år visnet kongen bort uten at noen bestemt sykdom ble påvist. En magelidelse kom til, og 6. august 1746 døde Christian 6, knapt 47 år gammel.

  • E. Holm: 1699–1814, bd. 5 i J. Steenstrup m.fl.: Danmarks Riges Historie, København 1903
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • S. Dyrvik: Den lange fredstiden 1720–1784, bd. 5 i CNH, 1978
  • S. Cedergreen Bech: biografi i DBL3, bd. 3, 1979
  • Ø. Rian: “Pietistkongen”, i V. Henriksen m.fl.: Norges konger, 1987
  • H. Willemsen: Norske Reise anno 1733. Beskrivelse af Kong Christian 6. og Dronning Sophie Magdalenes rejse til Norge 12. maj – 23. september, faksimileutg. av håndskrift, Herning 1992

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Fullstendig ikonografi i DBL3, bd. 3, s. 315–316
  • Maleri (gruppeportrett sm.m. dronning Sophie Magdalene, kronprins Frederik og prinsesse Louise) av Marcus Tuscher, begynnelsen av 1740-årene; Rosenborg Slot, København