Dansk-norsk konge. Foreldre: Kong Frederik 3 (1606–70) og dronning Sophie Amalie (1628–85). Gift 25.6.1667 med Charlotte Amalie av Hessen-Kassel (27.4.1650–27.3.1714), datter av landgreve Wilhelm 6 av Hessen-Kassel (1629–63) og markgrevinne Hedvig Sophie av Brandenburg (1623–83). Far til Frederik 4 (1671–1730).

Christian 5 var konge i Danmark-Norge i nesten 30 år. Hans regjeringstid var preget av en kraftig utvidelse av militærvesenet og en tilsvarende økning av skattetrykket. Statsstyret ble i stor grad håndtert av kongens ulike rådgivere, mens monarken selv fordrev tiden med jakt og fester. I Norge ble det viktigste resultat av hans regjering at landet fikk en ny lovbok, Christian 5s Norske Lov (1687); enkelte deler av den er fremdeles gjeldende norsk rett.

Christian 5 var eldste ektefødte sønn av Frederik 3, som innførte eneveldet i Danmark-Norge 1660. Til tross for at sønnen var eslet til å overta all makt i dobbeltmonarkiet, ble han slett forberedt til den formidable oppgaven. Han talte dansk og tysk, men skrev begge språk dårlig; han hadde svært begrensede kunnskaper og ble i liten grad orientert om statssaker før han 24 år gammel overtok som konge. Han interesserte seg heller ikke for seriøse studier. Under det som var planlagt som en studiereise til England og Frankrike 1662–63, var det bare så vidt lærerne slapp til med undervisning mellom fornøyelsene; reisens varigste inntrykk var prakten ved Ludvig 14s hoff i Paris.

Christian 5s interesser hadde lite å gjøre med statsledelsen; de dreide seg om dans og fest, ridning, fekting og jakt. De oppgaver som disse syslene var mest beslektet med, var de militære, og det var da også militærvesen og forberedelser til krig som kongen kom til å satse mest av sitt personlige engasjement på. I sin tur nødvendiggjorde det store statsutgifter, og dermed er de to viktigste karakteristika ved Christian 5s regime nevnt: en vidtgående militarisering og en brutal skatteopptrapping.

Christian 5 var så svakt utrustet at det oppstod et misforhold mellom hans evner og hans enevoldsmakt. Han prøvde å løse problemet ved å støtte seg til mer begavede menn. Den første av disse, Peder Schumacher, skaffet seg fra 1670 en dominerende posisjon, fikk kongen til å etablere en ny rangordning 1671 og oppnådde 1673 selv status som greve under navnet Griffenfeld (og med grevskap i Norge). Men da han prøvde å motvirke kongens militaristiske utenrikspolitikk, etter at denne hadde gått til krig mot Sverige 1675, avsatte Christian 5 ham 1676, fikk ham dømt til døden og lot kunngjøre for den dødsdømte på skafottet at dommen ble omgjort til livsvarig fengsel, på Munkholmen i Trondheim.

Kongen erklærte at han heretter ville være sin egen førsteminister, slik som Ludvig 14 hadde uttalt 1661, men Christian 5 hadde ikke sin franske kollegas format og måtte støtte seg til andre menn. Han motvirket imidlertid faren for at én enkelt skulle bli for mektig ved å gi flere menn viktige posisjoner, og blant disse favorittene oppstod det klikker som rivaliserte og intrigerte.

Følgen av dette var at det eneveldige embetsverket ble mindre effektivt og forutsigbart. De fleste kollegiene ble lagt ned; kongen ville i stedet støtte seg til personlige rådgivere og til midlertidige kommisjoner som arbeidet med bestemte saker i avgrensede tidsrom. At dette ikke påførte staten enda større skadevirkninger skyldtes den indre tilskyndelse til byråkratisk orden som lå i veksten i statsapparatet og i den ekspertise som utviklet seg i embetsinstanser og etater. Kongen selv hadde en sterk tilbøyelighet til å innvilge søknader som ble fremlagt for ham, bortsett fra i straffesaker – det bidrog til å styrke hans popularitet, men gjorde også den mer rutinemessige saksbehandlingen mindre konsekvent.

Størst personlig drivkraft i statsstyret satte Christian 5 inn på å gjenerobre de danske og norske provinser som Sverige hadde erobret fra hans far og bestefar, og på å presse hertugen av Gottorp ut av hans klientforhold til den svenske kongen. Derfor tvang han igjennom den skånske krig 1675–79 (i Norge kalt Gyldenløvefeiden) i strid med Griffenfelds råd. Til tross for betydelige seirer til sjøs, i Nord-Tyskland og i Båhuslen, der den norske hæren rykket inn, oppnådde Christian 5 ikke noe som helst i fredsforhandlingene, slik Griffenfeld hadde fryktet, fordi Sveriges allierte Ludvig 14 dikterte fredsvilkårene. Like dårlig gikk det også siden med Christian 5s utenrikspolitiske og militære fremstøt; han mestret ikke det diplomatiske og militære spillet som måtte til for å lykkes. Hans gjentatte forsøk på å undertvinge seg Gottorp og Hamburg ble kontant stoppet av Sverige og dets allierte.

For undersåttene var virkningene av den pågående militær- og utenrikspolitikken svært merkbare. Danmark-Norge ble et av Europas aller mest militariserte områder, dvs. at ingen andre land hadde flere militære i forhold til folketallet. Selve militariseringen var mest tyngende i Norge, fordi den i Danmark skjedde i form av vervinger, til dels av utenlandske yrkessoldater, mens den i Norge skjedde i form av utskrivinger av soldater og matroser, som måtte gjøre tjeneste på åremål. Da Christian 5 fra slutten av 1680-årene fikk store problemer med å bekoste det store militærapparatet, begynte han å leie ut danske og norske tropper til utenlandske fyrster som førte kriger. Dermed skaffet han seg inntekter, men det betydde samtidig at troppene ikke kunne brukes til kongens egen krigføring.

Skattetrykket i fredstid nådde en topp i Norge i 1680-årene. Christian 5 hadde gjerne sett at skattenivået i Norge hadde vært enda høyere, som i Danmark, men i Norge klarte innbyggerne langt mer enn i Danmark å motvirke skatteopptrappingen, og i 1690-årene måtte regjeringen endog finne seg i at statsinntektene i Norge gikk en god del ned. Men Christian 5 trakk inn til København en økende del av statsinntektene fra slutten av 1680-årene. Frem til da hadde mye vært brukt til å bygge flere store festningsanlegg i nærheten av Glomma, men i 1690-årene ble det spart så sterkt på militærutgifter i Norge at det oppstod mangler som senere kom til å svekke den norske hæren under den store nordiske krig 1700 og 1709–20.

Styringen av Norge vekslet mellom handling og passivitet. En av kongens fremste favoritter var den eldre, utenomekteskapelige halvbroren Ulrik Frederik Gyldenløve, som var Norges stattholder 1664–99. Christian 5 overlot mye til Gyldenløves initiativ når det gjaldt tiltak i Norge. I perioder da Gyldenløve var aktiv, skjedde det nokså mye, men i de tidsrom da Gyldenløve var opptatt med hofflivet i København, diplomatiske oppgaver og/eller private forretninger og gjøremål, var styret av Norge slapt og tilfeldig. Kongen selv interesserte seg lite for sitt nordlige kongerike. 10 år gammel ble han hyllet som tronfølger i Christiania 1656, fem år senere representerte han sin far under arvekongehyllingen der 1661, og som konge gjennomførte han én stor norgesreise 1685. Reisen varte 7 uker og begynte med besøk i byer nær Oslofjorden, så drog kongen og hans følge fra Christiania over Dovre til Trondheim og tilbake derfra langs kysten via Bergen til Larvik. Programmet bestod for det meste av militære inspeksjoner, av festninger og soldater, bare avbrutt av noen få besøk på bergverk og fabrikkanlegg. Det er betegnende at Christian 5 utnevnte sine egne sønner utenfor ekteskap, Christian Gyldenløve (1674–1703) og Ulrik Christian Gyldenløve (1678–1719), til toppembeter i Norge alt mens de var blottende unge og ikke hadde forutsetninger for å ta seg av sine oppgaver.

Den tvetydige holdningen til bøndene var tydelig. I Danmark ble de i disse årene knuget ned under et ekstremt skattepress. I Norge var tendensen den samme, men mindre ytterliggående; regimet klarte ikke å kartlegge gårdenes økonomiske ressursene på langt nær så systematisk som i Danmark, og befolkningen bremset ned skatteopptrappingen, dels ved klagepress, men mest ved unndragelser. Det ble innført militær eksekusjon (utpressing ved hjelp av innkvarterte militære) for å avtvinge skatteyterne skattene. På den annen side utstedte kongen påbud som tok sikte på å motvirke en utbytting av bøndene, særlig i en forordning av 1684. Det er usikkert hvor virksomme slike påbud var; de hadde mest brodd mot private godseiere og kjøpmenn, og amtmannsinstruksen 1685 oppmuntret enkelte embetsmenn som var urolige over bøndenes vanskelige livsvilkår, til å føre bedre kontroll med kjøpmennenes behandling av allmuen. Men samme år gav kongen etter for en motoffensiv fra godseiere i Norge, slik at de bondevennlige bestemmelsene fra 1684 ble svekket.

Hovedtrenden under Christian 5 var da også en stadig tiltakende elitedannelse, ved at store næringsdrivende sikret seg kontroll med produksjonen av handelsvarer og omsetningen av disse varene gjennom et system av privilegier – de viktigste nye i disse årene var sagbruksprivilegiene for det sønnafjelske Norge 1688. De som klarte å utnytte systemet mest, fordi de var økonomisk og politisk sterke, var etterkommerne etter danske embetsmenn som hadde gjort embets- og kjøpmannskarriere under Christian 4 og Frederik 3. Christian 5-tidens “norske” overklasse var derfor et fremmedlegeme som langsomt ble integrert i det norske samfunnet. Den fant sine plasser i rangordenen av 1671, men følte likevel en geografisk og mental distanse til København; under en underdanig overflate ble derfor lojaliteten mot regimet alvorlig svekket (skatteunndragelser, tollsvik, egennyttig og slapp embetsførsel).

Avstanden mellom København og Norge kom bl.a. til uttrykk under arbeidet med Christian 5s Norske Lov av 1687. Embetsmenn i Norge utarbeidet et utkast til loven, som tok sikte på å videreføre norske tradisjoner og ta hensyn til norske forhold. Men i København ble lovutkastet utsatt for en hardhendt ensretting i overensstemmelse med Christian 5s Danske Lov av 1683, slik at de to lovene ble langt mer like, skåret over en ensartet dansk lest. Loven var likevel et fremskritt sammenlignet med Christian 4s norske lov av 1604, som var et sjuskete arbeid. Fremfor alt var den nye loven preget av en språklig klarhet som fremmet rettssikkerheten i årene som fulgte.

I motsetning til sin imøtekommende holdning når det gjaldt andre søknader, var kongen streng som appellinstans når det gjaldt forbrytelser mot “Guds lov”, dvs. inspirert av påbud i Det gamle testamente om straffer mot tyveri, drap og ekteskapsbrudd. Men selv skjøv han dronningen til side og holdt etter fransk forbilde en offisiell elskerinne, Sophie Amalie Moth, som han opphøyde til grevinne av Samsø. Ved hjelp av henne skaffet flere familier seg fordeler i karriere og inntekter.

Gjennom hele sin regjeringstid brukte Christian 5 mye tid på fysiske utfoldelser og fest. Han deltok som fyrig rytteroffiser under den skånske krig, men var blottet for taktiske lederevner. Rytterferdighetene kom derimot bedre til sin rett under den lange norgesreisen 1685, men hans idrettslige virksomhet ble til slutt hans bane da han ble skadet i en såkalt parforce-jakt, som var hans yndlingsbeskjeftigelse: Til hest jagde man hjortene til de styrtet eller kastet seg i en sjø eller myr. 1698 var han tidlig eldet og var tilskuer til en slik jakt i Dyrehaven, da en såret hjort veltet kongen og tråkket på ham. Han hadde da alt svekket seg ved overdrevet nytelse av mat og drikke i de overdådige hoffestene. Kongen gjenvant ikke sin førlighet og døde året etter.

  • A. D. Jørgensen: Peter Schumacher Griffenfeld, 2 bd., København 1893–94
  • K. Fabricius: Griffenfeld, København 1910
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • G. Olsen: Danmarks historie, bd. 8, København 1977
  • L. Laursen: biografi i DBL3, bd. 3, 1979
  • S. Heiberg: Griffenfeld, Peder Schumacher, København 1980
  • K. J. V. Jespersen: Danmarks historie, bd. 3, København 1989
  • S. Olden-Jørgensen: “Christian Vs og Frederik IVs politiske testamenter”, i DHT, 1996
  • B. Scocozza: Gyldendals og Politikens Danmarkshistorie, bd. 8, København 1997
  • S. Dyrvik: Truede tvillingriker 1648–1720, bd. 3 i Danmark-Norge 1380–1814, København/Oslo 1998

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Fullstendig ikonografi i DBL3, bd. 3, s. 313–314
  • Maleri (som barn) av Karel van Mander, ca. 1650; Rosenborg Slot, Danmark
  • Rytterportrett (helfigur) av Abraham Wuchters, 1668; Frederiksborg Slot, Danmark
  • Christian 5s salving i Frederiksborg slottskirke (gruppeportrett) av Peder Andersen Nordmand, u.å.; Rosenborg Slot, København
  • Landskronas overgivelse 1676 (gruppeportrett) av Peder Andersen Nordmand, u.å.; Frederiksborg Slot, Danmark
  • Maleri (feltherreportrett) av Jacob d'Agar, ant. 1683; Frederiksborg Slot, Danmark
  • Rytterstatue av Abraham-César Lamoureux, 1688 (oppr. bly – nå i Tøjhusmuseet, København; fornyet i bronse 1946); Kongens Nytorv, København