Dansk-norsk-svensk unionskonge. Foreldre: Grev Didrik “den lykkelige” av Oldenburg (død 1440) og Hedevig av Holsten (død 1436). Gift 28.10.1449 med Dorothea av Brandenburg (ca. 1430–10.11.1495; enke etter Christoffer av Bayern, 1416–48), datter av markgreve Johan av Brandenburg (1406–64) og Barbara av Sachsen (ca. 1405–1465). Far til kong Hans (1455–1513) og kong Frederik 1 (1471–1533).

Christian 1 var konge av Danmark fra 1448 og av Norge fra 1450 til sin død og konge av Sverige 1457–64, og dessuten hertug av Slesvig og greve (fra 1474 hertug) av Holsten fra 1460. Han var den første av huset Oldenburg på Danmarks og Norges troner, og gjennom sønnen Frederik 1 er han stamfar til de kongeslekter som fremdeles regjerer i Norge og Danmark. Hans forsøk på å samle de tre skandinaviske riker igjen i en permanent union mislyktes, og hans regjeringstid var preget av strid med adelen og store økonomiske problemer.

Christiern av Oldenburgs forfedre var småfyrster ved den tyske nordsjøkyst, og på morssiden nedstammet han fra den danske kongen Erik Klipping (ca. 1249–1286). Selv gjorde han frem til begynnelsen av 1460-årene en glimrende karriere i Norden. Hans morbror, hertug Adolf (1401–59), som var den siste mann av det holstenske grevehus, ønsket ham som sin etterfølger i Slesvig og Holsten og hjalp ham 1448 til å bli valgt til dansk konge etter Christoffer av Bayern. Det danske riksrådet så med sympati på valget, ettersom Christiern var ugift og erklærte sig villig til å gifte seg med (og dermed forsørge) forgjengerens enke, som ellers ville ha krav på en stor livgeding (“enkepensjon”). 1. september 1448 utstedte Christiern i Haderslev et forpliktelsesbrev, hvor han lovte at han som konge ville følge riksrådets vilje. Kongestyret i Danmark kom dermed helt frem til omkring 1465 til å foregå på høyadelens betingelser. 28. september samme år ble Christiern hyllet på Viborg landsting, og året etter ble han kronet i København, samtidig med at han ble viet til enkedronning Dorothea.

Christian 1, som han i ettertid kalles i den dansk-norske kongerekken, gjenopprettet for en tid den nordiske trestatsunion, som hadde gått i oppløsning da Karl Knutsson ble valgt til svensk konge 1448. I konkurranse med Karl kom Christian 1449 i besittelse av Gotland (som den tidligere unionskongen Erik av Pommern hadde hatt som base for sin sjørøvervirksomhet etter at han ble avsatt som konge), og han beseiret også Karl Knutsson i spørsmålet om kongemakten i Norge. I det norske riksrådet stod et såkalt svenskeparti (ledet av erkebiskop Aslak Bolt og ridderen Eirik Sæmundsson) mot et danskeparti (ledet av riksforstanderen Sigurd Jonsson, oslobiskopen Jens Knutsson og høvedsmannen på Akershus, Hartvig Krummedike). Partiene møttes hver for seg i løpet av ettervinteren og våren 1449, og i tur og orden ble begge partiers tronkandidater valgt og kronet i Trondheim, på betingelser som kom til å gi aristokratiet stor innflytelse på det fremtidige kongestyre.

Under “danskepartiets” møte i Marstrand i juli 1449 utstedte Christian en håndfestning til Norge og det norske folk, den første av sitt slag her i landet. I den lovte kongen at Norge skulle ha sine egne lover og friheter, og at han skulle besøke landet hvert tredje år. Fra Marstrand-møtet gikk det også ut et skriv til den norske allmuen, hvor de riksrådene som hadde deltatt i kongevalget, presiserte at det ikke dreide seg om noe valg, men at de hadde “annammet” Christian som konge fordi han var den rette tronarving. I praksis markerte valget og kongens håndfestning likevel overgangen fra arvekongedømme til valgkongedømme i Norge.

Karl Knutsson prøvde vinteren 1449, etter at han var blitt kronet i Trondheim, å ta sitt nye rike i besittelse ved å innta Akershus, men han mislyktes, og utover våren 1450 ble det klart at de sterkeste krefter stod bak Christian. Det svenske riksrådet unnlot på et møte i Halmstad i mai samme år å støtte Karl i kravet på Norge, og etter Christians kroning i Trondheim 2. august 1450 inngikk danske og norske riksråder den 29. august i Bergen en “evig union” mellom de to land, som i fremtiden skulle være selvstendige og likeberettigede. Snart etter fikk kongens førstefødte sønn navnet Olav, etter Norges helgenkonge, men han døde allerede som barn.

Kong Christian var heretter i atskillige år sterkt opptatt av forholdene i Sverige, som måtte vinnes i krig. Svenske stormenn, under ledelse av erkebiskopen Jöns Bengtsson Oxenstierna, gjorde opprør mot Karl Knutsson, og 1457–64 var Christian 1 svensk konge, men på riksrådets premisser som i de andre land hvor han regjerte. På lignende vilkår valgte det slesvig-holstenske ridderskap ham 1460 til landsfyrste over Slesvig og Holsten, og dermed ble den slesvig-holstenske union en pendant til den nordiske trestatsunionen.

I det storrike som nå ble dannet, var imidlertid kongens makt ikke sterkt befestet. Fra 1464 skjedde det flere opprør mot Christian i Sverige (etter det første opprøret tok svenskene Karl Knutsson på ny som konge), og riksforstander Sten Sture kunne i slaget på Brunkeberg i Stockholm 1471 sette endelig bom for Christians unionsaspirasjoner. Kongen måtte oppgi å erobre Sverige.

I Danmark dominerte noen få høyadelsslekter i lensvesenet og riksrådet, og 1466–68 kom kongen i konflikt med den mektige koalisjonen av de såkalte Axelssønnene (av slekten Thott), men senere lyktes han bedre med å få kontroll med lensvesenet. Makten over Slesvig og Holsten hadde han bare kunnet vinne ved å sette seg i betydelig gjeld til sine slektninger. Selv var han uten økonomisk sans (i Sverige ble han av motstanderne omtalt som en “bottenlös tom taska”), og gjelden ble først endelig avviklet 1487, etter at hans dyktige enkedronning hadde overtatt administrasjonen av fyrstedømmene.

Christian 1s utenrikspolitikk ble til skade for Norge. Kongen ønsket å begrense hanseatenes selvstyre i Bergen og på Skånemarkedet; han ville sikre seg avgifter av deres handel og fremme den hjemlige byutvikling. Men resultatene uteble fordi kongens unionspolitikk, som bl.a. innebar forsøk på blokade av Sverige, forutsatte de vendiske byers støtte eller velvillige nøytralitet. Følgen ble tvert imot at hanseatene fikk sine privilegier stadfestet eller utvidet og dermed bevarte sin sterke stilling i Bergen og østlandsbyene.

Kongen søkte av handelspolitiske grunner å knytte nærmere bånd til Frankrike mot England. Det dårlige forholdet til England skyldtes motsetninger i forbindelse med oppkrevingen av øresundstollen (som var en av kongens viktigste inntektskilder) og handelen på Island. Christian inngikk forbund med Frankrikes allierte, Skottland, og et ekteskap mellom den skotske kongen Jakob 3 og Christians datter Margrethe skulle sikre forbindelsen. For å betale hennes medgift på 60 000 gylden gav kongen 1468–69 avkall på en gammel avgift til Norge av Suderøyene (Hebridene) og Man, og pantsatte Orknøyene og Shetland, som dermed gikk tapt for Norges stat og kirke. Det norske riksrådet, som i kongens siste år førte en aktiv linje, klaget etter hans død over pantsettelsen, som norske myndigheter heller ikke siden aksepterte.

Etter at Norge først var vunnet, kom det nye riket ikke til å volde Christian 1 store kvaler, og derfor brukte han bare begrenset tid på dets affærer. Håndfestningen og Bergentraktaten fra 1450 hadde bestemt at Norge innenfor unionen skulle være et selvstendig rike og regjeres i et nøye regulert samarbeid mellom kongen og riksrådet, men virkeligheten ble en annen. Kongen holdt ikke sitt løfte om å besøke Norge ofte; etter kroningen 1450 og besøk i 1453 og 1455 kom han bare tilbake to ganger, til riksmøter i Bergen 1468 og 1478. I den grad han styrte riket aktivt, gjorde han det ganske egenrådig, uten å konsultere det norske riksrådet. Norge blev overlatt til seg selv og til dels til det felles kanselli i Danmark. Norges ønske om å få eget finansvesen ble heller ikke imøtekommet. Mangelen på aktivt styre fikk også andre konsekvenser: At det i denne perioden ikke fantes noen effektiv sentraladministrasjon i Norge, bidrog til at det gamle norske skriftspråket forfalt.

Landets perifere stilling i unionen gjorde det også mulig for kirken i Norge å bli selvforvaltende. 1458 hadde kong Christian ved en “nådesakt” gitt kirken bekreftelse på de gamle ønskemål, som i høymiddelalderen var blitt sammenfattet i den såkalte Sættargjerden i Tønsberg (1277), men som ingen monark siden hadde villet godkjenne. Den norske kirke oppnådde dermed sine mest omfattende rettigheter i middelalderen. Kongen hadde i begynnelsen av sin regjeringstid sørget for å få innsatt en internasjonal eventyrer ved navn Marcellus som erkebiskop i Nidaros, men nå oppgav han alle forsøk på å bestemme over hvordan norske bispestoler og andre viktige kirkelige embeter skulle besettes. Disse utnevnelsene skjedde heretter i direkte forbindelse mellom pavestolen og den norske kirke.

I verdslige forhold delegerte kongen sin norske domsmyndighet til et riksrådsutvalg, som selvstendig eller i kombinasjon med en lagmannsdomstol avgjorde sakene, og det norske rettsvesen var i det hele tatt nokså selvstendig når det gjaldt prosessregler og lovgrunnlag. Politisk støttet Christian 1 seg nok især til Hartvig Krummedike, høvedsmannen på Akershus, men generelt kunne kongen gjennom 1450- og 1460-årene regne med lojale riksråder, som alt overveiende var innfødte nordmenn. På et møte i Skara 1458 erklærte de norske riksråder at de var parate til – etter Christians død – å ta hans eldste sønn, prins Hans, til Norges konge og etter denne sønn etter sønn.

Christian 1s store politiske mål var å fastholde den nordiske trestatsunion, og i forhold til dette spilte andre politiske bestrebelser en underordnet rolle. Forsøket på å vinne Sverige ble hans livs største politiske nederlag og var en stor belastning på statsfinansene. Disse forhold ble avgjørende for kongens begrensede interesse for Norge, hans ettergivende politikk overfor hansestedene, hans bortskusling av Orknøyene og Shetland og i lang tid også for en svak politikk overfor den danske høyadel. Til gevinstene må regnes at det lyktes ham å forene Slesvig og Holsten med Danmark.

Personlig var kong Christian en ridderskikkelse, høy og kraftig bygd, dyktig og tapper i felten. Under en stor reise til Italia 1474 opptrådte han med verdighet og gjorde et godt inntrykk. Han stilte høyt, men eide ikke forutsetninger for statsmannens realistiske analyse av en politisk situasjon eller evnen til å realisere langsiktige mål. Blant de ting han fremdeles huskes for, er at han opprettet et ridderselskap som ble utgangspunktet for den senere Elefantordenen, og at han fikk utvirket pavelig godkjennelse for å opprette universitetet i København 1479.

  • L. L. Daae: Kong Christiern den førstes norske historie 1448–1458, 1879
  • E. Arup: “Den finansielle side af erhvervelsen af hertugdømmerne 1460–1487”, i DHT, rk. 7, bd. 4, 1902–04, s. 317–388 og 399–489
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • E. Arup: Danmarks historie, bd. 2, København 1932
  • E. Lönnroth: Sverige och Kalmarunionen 1397–1457, Göteborg 1934
  • d.s.: “Slaget på Brunkeberg och dess förhistoria”, i Scandia 11, Stockholm 1938, s. 159–213
  • L. Hamre: Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513, 1971
  • S. Imsen: Arv. Annammelse. Valg. En studie i norsk tronfølgerett i tidsrommet 1319–1450, 1972
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins. 1448–1536, bd. 5 i CNH, 1977
  • K. Hørby: biografi i DBL3, bd. 3, 1979
  • P. Enemark. Kriseår 1448–1451. En epoke i nordisk unionshistorie, København 1981
  • H. Christensen: Len og magt i Danmark 1439–81, Århus 1983
  • E. Albrectsen: Fællesskabet bliver til 1380–1536, bd. 1 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1997

    Kunstneriske portretter

  • Portrett på to medaljer av B. Melioli, 1474
  • Freskomaleri (gruppeportrett) av Andrea Mantegna, u.å.; Camera degli Sposi, Palazzo Ducale, Mantova, Italia
  • Dobbeltportrett (sm.m. dronning Dorothea) av ukjent kunstner, u.å., trolig kopi etter altertavle fra Nyborg kirke, ca. 1490 (nå i Nationalmuseet, København); Frederiksborg Slot, Danmark og Gripsholm slott, Sverige