Christian Sparre hadde en lang sjømilitær karriere, men det er først og fremst hans rolle som radikal Venstre-politiker fra slutten av 1800-tallet og den bitre faglige og personlige kontroversen med kollegaen Jacob Børresen (“admiralstriden”) som har gitt ham en synlig plass i norsk historie.
Sparre vokste opp i Rollag i Numedal og Strandebarm i Hardanger, der hans far var distriktslege. Han tok examen artium 1875 og seilte i handelsflåten 1876–78. Han ble uteksaminert fra Sjøkrigsskolens nedre avdeling 1881 og fra øverste avdeling 1883. I tillegg til marineutdannelsen var Sparre elev ved Den militære høyskole 1884 og ved Infanteriets skyteskole 1886. Han ble sekondløytnant 1881, premierløytnant 1884, kaptein 1894, kommandørkaptein 1900 og viseadmiral 1901. Han fikk etter søknad avskjed fra Marinen 1919, 8 år før aldersgrensen.
Sparre gjorde en uvanlig rask karriere, noe motstanderne hevdet skyldtes hans politiske engasjement. Det kan imidlertid ikke reises tvil om at Sparre også hadde bred erfaring fra sjø- og stabstjeneste, i tillegg til deltakelse i utrednings- og kommisjonsarbeid. 1883–1900 tjenestegjorde han som fartøysjef, bl.a. på kanonbåt, i fiskerioppsynet og på kadettskip. 1902–09 var han sjef for marinens øvelseseskadre. Sparre var sjef for Sjøkrigsskolen 1898–1900, da han ble medlem av regjeringen. 1901 gjorde han et kolossalt karrieresprang og ble som kommandørkaptein utnevnt til viseadmiral og sjef for marinen. Han satt i stillingen til 1910, da han etter voldgiftsrettens kjennelse i admiralstriden måtte trekke seg. Sparre ble sjef for 1. Sjøforsvarsdistrikt.
Sparre nådde også langt i sin politiske karriere og var rundt 1900 en av Venstres fremtredende radikale politikere. Han har vært karakterisert både som en “doktrinær republikaner” og som en “fryktløs og noget doktrinær idealist”. Han var medlem av Moss herredsstyre da han bodde på Jeløya, hvor han eide gården Reier 1891–92 og 1913–15. Han var vararepresentant til Stortinget for Smålenene 1892–94.
Etter valget 1900 var Sparre tiltenkt stillingen som forsvarsminister. Stortinget ønsket imidlertid heller hæroffiseren Georg Stang, som for øvrig var mer akseptabel for kronprinsregenten fordi Sparre hadde markert seg offentlig som republikaner. Sparre ble i stedet sendt til statsrådsavdelingen i Stockholm, hvor han satt til han ble utnevnt til kommanderende admiral. 1908–10 var han medlem av Kristiania bystyre, og han representerte Horten på Stortinget 1913–18.
Etter at Sparre hadde tatt avskjed fra Marinen, flyttet han til Oslo og ble formann i byens venstreforening. 1921 ble han oppnevnt til nordisk representant i Folkeforbundets blokadekomité.
Striden mellom Sparre og Jacob Børresen ble utløst 1905, men hadde bakgrunn i personlige og faglige motsetninger lenger tilbake i tid. Børresen – som var sjef for admiralstaben og fungerende kommanderende admiral – klarte ikke å legge skjul på at han ikke hadde tillit til den to år yngre Sparre. De to var dessuten på kollisjonskurs når det gjaldt synet på det norske sjøforsvaret. Mens Børresen var tilhenger av en samlet slagkraftig flåte, ønsket Sparre å prioritere et spredt kystforsvar. Til dette kom at de to var svært ulike personligheter. Mens Børresen var en konservativ, risikovillig og karismatisk lederskikkelse, var Sparre radikal og mer preget av forsiktighet og politisk fingerspissfølelse.
Børresen var sjef for panserskipeskadren, og 1905 ønsket han å bruke flåten mer aktivt i striden med Sverige. Sparre beordret Børresen å legge flåten i krigshavnen i Melsomvik for at den skulle holdes i beredskap. Desavueringen av Børresens planer førte til åpen, langvarig og bitter strid mellom de to. Den endte med at begge ble klandret for ulike forhold av voldgiftsretten som Stortinget nedsatte. Begge måtte forlate sine stillinger.
Christian Sparre var innehaver av en lang rekke norske og utenlandske ordener og medaljer. Han ble utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden 1903.
Sparre var forfatter av flere kriminalromaner og sjøfortellinger under pseudonymet Fredrik Viller. I tillegg utgav han en rekke fagartikler og bøker. Sparre døde på en utenlandsreise 1940. Hans urne ble brakt hjem og satt ned på Vår Frelsers gravlund 1946.