Christian Holst var sogneprest i Røyken i nesten 50 år og overtok embetet etter faren, som hadde sittet like lenge. Han var på mange måter en typisk representant for opplysningstidens myndige og praktisk orienterte landsens prester. I folketradisjonen ble Holst utlagt som “svarteboksprest” med magiske evner.
Etter å ha fått undervisning av faren hjemme i Røyken reiste Holst til København, hvor han ble innskrevet ved universitetet og tok anneneksamen 1760. Deretter drog han hjem og arbeidet som huslærer i noen år før han avla teologisk embetseksamen 1766. Han var først påtenkt som kapellan i Sørum, men på grunn av farens høye alder ble han 1772 utnevnt til dennes assistent (“adjungert”) i Røyken sognekall med rett til å overta embetet. Faren døde 1775, og Christian Holst satt deretter som sogneprest i Røyken frem til sin død 1824. I en kort periode mot slutten av sitt liv (1822–23) var han dessuten prost i Drammens prosti.
Som prest sluttet Holst seg ikke til opplysningstidens teologiske idealer, men han delte de praktiske mål som disse idealene innebar: Det var skolen og kristendomsopplæringen som stod i sentrum for Christian Holsts prestegjerning. 1782 fikk han opprettet den første skolefundas for Røyken, noe som sikret både skoleøkonomien og lærerbetjeningen. Han hadde også høyere ambisjoner for det lokale skolevesenet enn de krav den gjeldende lovgivning stilte. Målet, opprettelsen av en fast skole i prestegjeldet, ble en realitet 1803, og det var et særsyn i datidens landsmenigheter. Fra sine foresatte – prost Jacob Neumann og biskop Frederik Julius Bech, som begge var erklærte opplysningsteologer – fikk Holst usedvanlig gode skussmål; de omtalte ham som “sin Menigheds Lærer, Ven, Forsvarer og Fader”.
Lengst holdt minnet seg om Christian Holst som en prest med usedvanlige evner. Han var uten tvil en dyktig og myndig embetsmann. I tillegg var han fysisk sterk og hadde praktiske anlegg; han smidde, laget verktøy og snekret møbler. Han ser også ut til å ha drevet medisinsk virksomhet. Mange mente at han kunne “mer enn sitt Fadervår”. Flere folkelige sagn om Holst er gjengitt av sagn- og eventyrsamleren P. Chr. Asbjørnsen i fortellingen “Plankekjørerne”. Det var typiske vandresagn om svarteboksprester, som også Holst ble regnet for å være: “Han hadde svarteboka, og han kunne lese i a likså godt framlengs som baklengs, og han kunne løyse og binde på én gang. Gu' bevars for mann det var, både til å legge ut og til å mane faen!” Røykenpresten kunne spille kort med selveste Fanden – og vinne, eller han kunne tvinge Fanden ned i en brennevinsdunk.
Ved valgene til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 var Holst valgmann og ble selv valgt som 2. suppleant fra Buskerud amt, men behøvde ikke møte. Da han 1822 hadde vært prest i 50 år, ble hans embetsjubileum og status som “jubellærer” behørig markert av så vel embetsbrødre i prostiet som representanter for Røyken prestegjeld. 1821 fikk han Medaljen for borgerdåd. Etter hans død reiste menigheten en minnestøtte på hans grav.