Christian Bretteville var aktiv som lokalpolitiker i Christiania i mer enn 10 år og hadde møtt på Stortinget 1848, men politisk var han forholdsvis ukjent før han kom inn i regjeringen 1850 og ble sittende der til sin død.
Bretteville tilhørte en gammel fransk adelsslekt. Hans farfar, generalløytnant og marki de Bretteville, kom til Danmark-Norge 1792 som flyktning fra den franske revolusjon, og ble tatt opp i den danske adelsstand 1804. Christian Brettevilles far bodde en del år i Stavanger før han flyttet tilbake til Frankrike, og Christian ble oppfostret hos morfaren, apoteker Christian Magnus Zetlitz.
Bretteville ble dimittert fra Bergen katedralskole 1821, ble cand.jur. 1826 og arbeidet deretter en tid hos høyesterettsadvokat S. A. W. Sørenssen i Christiania. 1828 ble han fullmektig i Finansdepartementet, hvor han avanserte til byråsjef 1834 og til ekspedisjonssekretær i Avdelingen for det indre 1839. Samtidig deltok han i kommunalpolitikken; han var medlem av bystyret 1839–42 og ordfører høsten 1841. En tid underviste han også ved Borgerskolen.
Våren 1842 ble han utnevnt til borgermester i Christiania. Fra alle disse posisjoner deltok han meget aktivt i byens liv og spesielt dens næringsutvikling. Han var blant annet med på stiftelsen av både Christiania Bank og Kreditkasse, Storebrand og Norske Liv. Som medlem av direksjonen i Christiania Sparebank var det ikke minst hans fortjeneste at banken engasjerte seg i slike tiltak som bekostningen av tårn og spir på Vår Frelsers kirke, og økonomisk understøttelse av Christiania Theater.
Bretteville møtte på Stortinget 1848 og 30. april 1850 ble han utnevnt til statsråd. Avbrutt av de obligatoriske opphold ved statsrådsavdelingen i Stockholm ledet han Finansdepartementet frem til 1854, og deretter Indredepartementet til sin død.
Tidlig i hans statsrådstid ble Brettevilles forhold til Stortinget belastet ved hans avskjedigelse av bergmesteren ved Kongsberg sølvverk, Sjur Sexe, som offentlig og i medynksfrie ordelag hadde angrepet sølvverkets direktør i forbindelse med utbyggingen av stollkneet ved Kongens gruve. Avskjedigelsen var formelt uangripelig og trolig ufrakommelig, men Stortinget reagerte med skarp kritikk og bevilgning av full lønn som vartpenger til bergmesteren, som også senere fikk faglig støtte av en undersøkelseskommisjon.
Sterkt kritisert i samtiden ble også hans overdragelse 1851 til de britiske entreprenører av de aksjer som var forutsatt tilbakeholdt som garanti for Hovedbanens fullførelse og kvalitet. Større reell betydning fikk det imidlertid i ettertid at han 1857 innførte prinsippet om at staten og bidragende kommuner skulle få aksjer i nye jernbaner tilsvarende innskutte beløp. Dette førte til stykkvis utbygging, og til at flere kommuner senere fikk tunge økonomiske byrder å bære.
Personlig var Bretteville velsett; “en ganske liden, overmaade livlig Mand, hvis ydre Optræden hurtig røbede hans franske Afstamning”. Som politiker var han en utpreget representant for datidens sammenblanding av private oppdrag, embeter og politiske stillinger på alle plan. Tross sin ubestridte dyktighet som administrator og departementssjef ble han aldri omfattet med stor respekt i politiske kretser. I kontroversielle saker fant han som regel vei til flertallets standpunkt, og hans ulyst til å forplikte seg unødig, svekket hans troverdighet. Men uansett de mange rykter i 1860-årene om at han snarlig ville bli utskiftet, ble han til sist en av landets lengst fungerende statsråder før han etter et kort sykeleie døde i embetet 1871.