Faktaboks

Charles M. Bruff
Charles Mackenzie Bruff
Født
15. januar 1887, Kristiania
Død
17. oktober 1955, Oslo
Virke
Rettskjemiker og overlærer
Familie
Foreldre: Peter John Bruff (1845–1913) og Thekla Lexow. Gift 1) med Thyra Schmelck (2.9.1884–21.9.1960), datter av stadskjemiker Ludvig Henrik Benjamin Schmelck (1857–1916; se NBL1, bd. 12) og Margrethe Antoinette Rink (1855–1925), ekteskapet oppløst; 2) med Hjørdis Guesde (8.7.1905–16.6.1978), datter av ingeniør M. Guesde og Johanne Bull.

Charles M. Bruff var mellomkrigstidens fremste rettskjemiker, og kan best karakteriseres som en blanding av trollmann og vitenskapsmann. Totalt behandlet han som sakkyndig ca. 15 000 kriminalsaker, for det meste på oppdrag fra politiet.

Bruff var utdannet ved Skiensfjordens tekniske fagskole og Chalmers Tekniska Högskola i Göteborg, og hadde fast stilling som overlærer i kjemi og varekunnskap ved Oslo Handelsgymnasium fra 1915 til 1947. Allerede fra 1908 arbeidet Bruff med rettskjemi og skriftundersøkelser, og etterfulgte 1910 sin svigerfar, L. H. B. Schmelck, som politiets faste sakkyndige. 1921 ble Bruff autorisert av Justisdepartementet som rettskjemiker.

Charles M. Bruff var ekspert på å få «de tause vitner» i tale, og var på sin måte en foregangsmann til det vi med et samlebegrep kan kalle moderne rettsmedisin. Rettskjemiske undersøkelser er et arbeid som ofte krever like mye tålmodighet som presisjon, oppfinnsomhet og vilje til å gå nye veier, prøve stadig nye ting og eksperimentere for å finne frem til sannheten. For Bruff var det like mye et spørsmål om å frifinne som å finne et fellende bevis.

I egenskap av overlærer hadde han omfattende varekunnskaper om alt som tangerte kjemi og kjemiske forbindelser. Han skrev således mye om vareforfalskninger som han hadde påvist i laboratoriet. Til tider kunne dette være et spennende arbeid, for både Bruff, hans elever og samtiden.

Bruffs forhold til politiet skaffet ham internasjonalt ry, og han ble av Den internasjonale Kriminalkommisjon utnevnt til medlem av et råd som kommisjonen skulle søke assistanse hos i kriminaltekniske spørsmål. Han kunne i så måte minne litt om en etterforsker av Scotland Yards format.

Det som var spesielt med Bruff var at han hadde evnen til å sette seg inn i f.eks. en brannstifters tankegang. Han regnet ut med bakgrunn i innhentet informasjon, før han kom til åstedet, noe om hvordan forbryteren hadde tenkt. Han visste således nesten alltid hva han skulle lete etter, og hva han kom til å finne. Vanligvis fant han hva han lette etter. Dette krever innsikt i såvel psykologi og menneskekunnskap som kriminalteknikk.

Bruff var en ubestikkelig, meget rettskaffen og rettferdig rettskjemiker. Om han gjorde feil, og det var uhyre sjelden, var han alltid i god tro når han fremla sine åstedsfunn og laboratorieresultater. Ofte kunne det dreie seg om små detaljer; et hår, en tråd eller noe smått ingen hadde lagt merke til. Denne bagatell ble under Bruffs lupe, mikroskop og analyser ofte det bevis retten manglet for å felle en rettferdig dom. På den måten vant han anerkjennelse for sitt arbeid.

Han hadde alltid liten tid, og hadde et stort arbeidspress. Han fastslo like lett at et maleri var et falsum som ekte, som at en underskrift var skrevet falsk. Derfor var han en farlig mann for forbryterne. Han var neppe elsket i så måte; snarere sterkt fryktet, men også respektert.

Som menneske var Charles M. Bruff kultivert, klok og elskverdig og en fremragende fagmann som til tross for sin arbeidsbyrde tok seg tid til å skrive, fortelle og forklare. Han syntes det var like givende som morsomt.

Bruff hadde som rettskjemiker mange tillitsverv, blant annet var han medlem av styret i Det industrielle rettsvern samt formann og styremedlem i Norsk Kjemisk Selskap.

Han utgav sin selvbiografi De tause vitner 1949.

Kilder og litteratur

  • HEH 1950
  • C. M. Bruff, G. Svendsen og F. Knutsen: De tause vitner, 1949