Kongsdatter og kongsmor. Foreldre: Faren var kong Sigurd 2 Haraldsson (1133–55); moren er ukjent. Gift 1) med Folkvid (nevnt 1181–84), lagmann i Värmland; 2) 1184 med lendmann Bård Guttormsson (død 1194), sønn av Guttorm Åsulvsson og Sigrid Torkjelsdatter. Mor til Håkon Galen (død 1214) og kong Inge 2 Bårdsson (1185–1217).

Cecilias to ekteskap kaster lys over en viktig omlegging i tidens norske ekteskapsrett, og viser samtidig at hun var i stand til å ta sin skjebne i egen hånd. Vi aner også at hun brukte sin posisjon som kongsdatter til å øve personlig politisk innflytelse.

Cecilia kan senest være født 1156, året etter at faren, kong Sigurd Munn, ble drept. Det er mulig at moren tilhørte samme ætt som Sigurds fosterfar, den trønderske lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, i og med at også han hadde en datter med det sjeldne navnet Cecilia. Selv ble Cecilia Sigurdsdatter oppfostret på gården Gjølme i Orkdalen, men Erling Skakke og sønnen kong Magnus Erlingsson sendte henne ut av landet for å ekte lagmannen i Värmland, Folkvid. På den måten søkte de å hindre at hun ble et tilknytningspunkt for deres motstandere i Norge. Med Folkvid fikk Cecilia sønnen Håkon Galen, som senere ble norsk jarl og tronpretendent.

Da Sverre Sigurdsson kom til Värmland på nyåret 1177, forteller Sverres saga at Cecilia anerkjente ham som sin bror. Hun tok vel imot ham, holdt gjestebud for ham og rådslo med ham om hans fremtid, uten at de foreløpig fant det rådelig for ham å søke kongsnavn i Norge. Dette endret seg kort etter, da restene av birkebeinflokken etter nederlaget på Re i januar 1177 søkte til Värmland og gjorde Sverre til sitt nye kongsemne. Dette skjedde på Hammarö lengst nord i Vänern, der det er mulig at Folkvid og Cecilia hadde sitt bosted.

Da Sverre hadde vunnet fotfeste i Trøndelag, forlot Cecilia Folkvid, “for hun elsket ham lite” (ifølge Bǫglungasǫgur), og vendte tilbake til Gjølme, som hun fikk i gave av broren. Her holdt hun til 1181, da hun i hemmelighet underrettet lendmannen og birkebeinen Bård Guttormsson fra Rein om bevegelsene til heklungenes fiendeflokk. Etterpå var Bård en stund på Gjølme med sveiten sin, og det var kanskje nå han lærte Cecilia nærmere å kjenne.

Etter den endelige seieren over Magnus Erlingsson 1184 ville kong Sverre gifte Cecilia bort til Bård, som hadde mistet sin første kone, men erkebiskop Øystein satte seg til å begynne med imot dette og bad Cecilia vende tilbake til sin første mann. Etter de kanoniske ekteskapsreglene som Øystein selv hadde gjort gjeldende i Frostatingslovens kristenrett, var nemlig den tidligere adgangen til skilsmisse i norsk rett opphevet. Et ekteskap som var kommet i stand i samsvar med den alminnelige kirkeretten, hadde nå fått sakramental karakter og var dermed prinsipielt uoppløselig.

En uttrykkelig forutsetning for et kanonisk gyldig ekteskap var likevel at begge parter hadde gått frivillig inn i det. Da Cecilia kunne føre vitner på at hun var sendt ut av landet og gitt til Folkvid mot sin vilje, fant erkebiskopen å kunne godkjenne hennes nye giftermål. At Cecilia skal ha sagt at hun bare var gitt som frille til Folkvid, er mindre å legge vekt på; sammenhengen og andre kildeopplysninger tyder på at hun var gift med ham. Derfor var det mulig for hennes sønn med Folkvid, Håkon jarl, 1212 å søke å så tvil om legitimiteten til hennes sønn med Bård Guttormsson, kong Inge Bårdsson, ved å vise til at hun hadde ektet Bård mens Folkvid ennå levde. Angivelig skjedde dette i samråd med den forrige erkebiskopen, Eirik, hans etterfølger Tore og to andre norske biskoper. De fant det i så fall politisk hensiktsmessig å se bort fra erkebiskop Øysteins tidligere avgjørelse, som innebar at Cecilias første ekteskap ble annullert og det andre erklært gyldig.

Cecilia var nå for lengst gått bort. Hun døde ikke lenge etter at sønnen Inge var født 1185, og ble gravlagt i Kristkirken i Trondheim på nordsiden av koret, der graven hennes ble kostelig prydet.

  • Sverres saga
  • Fagrskinna
  • Soga om birkebeinar og baglar (Bǫglunga sǫgur), utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988
  • DNFH, bd. 3, 1857
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995