Offiser, godseier, trelasthandler og skipsreder. Foreldre: Amtsforvalter og etatsråd Daniel Hausmann (død 1670) og Margrethe Pape (ca. 1620–ca. 1704). Gift med Karen Nielsdatter Toller (1662–1742). Halvbror av Ulrik Frederik Gyldenløve (1638–1704).

Caspar Herman Hausmann var kommanderende general i Norge 1712–16. Han drev også som trelasteksportør, skipsreder og godseier og økte derved den anselige formuen han hadde fått gjennom sitt ekteskap.

Hausmann deltok som offiser i den såkalte Gyldenløvefeiden (eller skånske krig) 1675–79 og avanserte til oberstløytnant 1678. Under erobringen av Rügen 1678 ble han såret. Han ble utnevnt til kommandant i Apen i Oldenburg 1679, men allerede året etter ble han forflyttet til Akershusiske nasjonale infanteriregiment og ble oberst 1681. Han ble stadig forfremmet – til brigader 1696, generalmajor 1703 og generalløytnant og medlem av Slottsloven på Akershus 1711. April 1712–januar 1716 var han kommanderende general i Norge. Hausmann ble ridder av Dannebrogordenen 1709 og fikk tittelen geheimeråd 1716.

Hausmanns svigerfar Niels Toller d.e. eide mye jordegods og mange sagbruk, og svigermoren var datter av assessor og kommissarius Anders Madsen i Tønsberg. Gjennom sitt ekteskap kom Hausmann dermed til å få råderett over to betydelige formuer. Via sin hustru arvet han den gamle bispegården (nå Oslo ladegård) i Gamlebyen i Oslo. Her bodde han regelmessig til sin død, og han førte et stort hus og drev hagebruk. Som forpakter av Oslo ladegård fikk han også kontroll over mer jord i Gamlebyen.

Under høykonjunkturen for norsk skipsfart fra 1690-årene og gjennom det første tiår av 1700-tallet greide Hausmann for alvor å etablere seg blant de fremste skipsrederne i Christiania. 1704 og 1705 var han byens største skipsreder og den fjerde største trelasteksportøren. Han eide den store Bingen lense i Glomma i Sørum og hadde dermed kontroll over store deler av tømmertilførselen til Christiania. Han hadde lov til å skjære 60 400 bord på sine privilegerte sager; bare fire andre hadde mer skurd enn Hausmann. Han eksporterte sin trelast på egne skip og importerte salt, vin og brennevin. Det antas at han også deltok i den lukrative – men risikable – handel med kontrabandevarer under krigen.

Hausmann opprettet Eidsfoss jernverk, og 1703 fikk han 12 års monopol på å drive stålverk. Han fikk også privilegium på å opprette en klesmanufaktur i Christiania, men virksomheten varte ikke lenge. Han var medeier i Årdal kobberverk inntil det 1708 ble solgt til Frederik 4 for en god pris.

I Christiania gjorde Hausmann seg blant annet bemerket med å forskuttere penger til innkjøp av orgel i Vår Frelsers kirke, og han skjenket gaver til kirken av egne midler. Til gjengjeld skulle de to stolene ved orgelet følge ham og hans arvinger som eiendom.

Hausmann var stridslysten og la seg ut med mange, blant annet om retten til lensetoll for Bingen lense, tømmerhogst i Romedal og Løten allmenning og om eiendomsretten til Groll jerngruve i Eiker fogderi. Også på Akershus var han en egenrådig herre og tiltok seg mer myndighet som kommanderende general enn han burde, noe som førte til at han fikk avskjed 1716. Allerede i en rapport av 1711 beskrev general baron Løvendal Hausmann (som var hans halvonkel) som ivrig i tjenesten, men som en som kastet seg inn i en “Fægtning” uten å tenke på følgene. Baronen mente dessuten at “Hans Kone tror som saa mange andre Fruer, at man frit tør røve af Statens Penge; de fordærve aldeles deres Mænd i dette Kapitel”.

Hausmann døde 1718 og ble gravlagt i en marmorsarkofag under Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke) i Christiania. Hans eneste sønn, Frederik Ferdinand Hausmann (1693–1757), ble gift med Helvig Cathrine Werenskiold. De hadde ingen barn, og dermed døde slekten Hausmann ut på mannssiden. Hausmanns gate i Oslo har for øvrig navn etter Frederik Ferdinand Hausmann, som eide Mangelsgården med den senere Ankerløkken ved Christiania.

  • Biografi i Anker, 1885
  • P. F. Rist: biografi i DBL1, bd. 7, 1893
  • V. Sønstevold: biografi i NBL1,bd. 5, 1931
  • biografi i Ovenstad, bd. 1, 1948
  • F. E. Johannessen: Årdal kobberverk en industribedrift i et før-industrielt samfunn 1708–1734, h.oppg. UiO, 1983, s. 1–13
  • K. Sprauten: Byen ved festningen, bd. 2 i Oslo bys historie, 1992, s. 168, 250, 282f. og 385
  • Norske kongebrev, bd. 5 s. 47, bd. 6 s. 121 og 162, bd. 7 s. 100, 151, 265 og 283f., 1992–95
  • T. Weidling: Eneveldets menn i Norge, 2000, s. 190