Carl Nærup

Nærup kom fra et borgerlig, vestnorsk småbymiljø, som han tidlig brøt opp fra. Som gymnasiast i Kristiansund avbrøt han sin skolegang og reiste inn til Kristiania, der han istedenfor å ta examen artium kastet seg inn i bredt anlagte filosofiske og litterære selvstudier av blant andre Søren Kierkegaard, Fjodor Dostojevskij, Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche. I tillegg tok han oversettereksamen i engelsk, tysk og fransk.

Fra 1887 til 1890 oppholdt Nærup seg i Storbritannia og USA og høsten 1893 i Paris. Samme år debuterte han med en oversettelse av den britiske filosofen og teologen George Berkeleys Dialogues between Hylas and Philonus (1713) under tittelen Aand og Natur. Her markerte Nærup med en gang sitt eget varige ideologiske ståsted som «religiøs spiritualist» (Winsnes).

Vinteren 1894–1895 begynte Nærup sin kritikergjerning med en rekke litterære og filosofiske essayer i tidsskriftene Kringsjaa og Tidssignaler. Blant disse er en artikkelrekke i Kringsjaa om Norske Forfattere, som han i 1897 utgav i bokform med den karakteristiske tittelen Skildringer og Stemninger fra den yngre Litteratur. Dette er Nærups hovedverk og inneholder en rekke subjektivt innfølende portretter av norske forfattere fra Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson via Knut Hamsun og Gunnar Heiberg til samtidens debutanter, men helt uten forsøk på historisk plassering eller perpektivering. Tross dette ble boken i 1905 gjenopptrykt i revidert og utvidet form under tittelen Siste Tidsrum 1890–1904 som tilleggsbind til Henrik Jægers Illustreret norsk Litteraturhistorie.

Fra 1896 til 1910 var Nærup fast litteraturkritiker i Verdens Gang, samtidig som han i 1898–1899 redigerte Folkebladet og i 1899 Ringeren. Fra 1910 til sin død var han knyttet til Tidens Tegn som fast anmelder. En samling av Nærups artikler ble i 1929 utgitt under tittelen Ord for dagen.

I likhet med denne kritikergenerasjonens franske forbilder (Paul Bourget, Jules Lemaître) var Nærup impresjonistisk innfølingskritiker. Kritikerens oppgave var ifølge ham selv «at efterføle verkets emotionelle indhold og koncentrere dette til en ekstrakt, der ofte virker kraftigere og rigere end det behandlede originalarbeide». Nærups «metode er innlevelse, meddiktning innfelt i verdidommer som kunne være sterkt subjektive» (Kjølv Egeland).

Ved siden av sin kritikervirksomhet var Nærup i mange år hovedkonsulent ved Gyldendal forlag. Han redigerte et utvalg av Henrik Wergelands skrifter, oversatte Gustave Flauberts roman Madame Bovary, utgav en folkeutgave av Bjørnsons samlede verker og redigerte et festskrift til Bjørnson på hans 70-årsdag i 1902. Samme år utgav Nærup også et supplementbind til en utgave av Ibsens samlede verker. I 1915 fulgte et utvalg av Jonas Lies brev, og i 1929 redigerte han et festskrift til Hamsuns 70-årsdag.

• litteraturkritikk
• Norges litteraturhistorie

• C. Brinchmann og E. Skavlan: biografi i Sal, 2. utg., bd. 18, 1924
• K. Elster d.y.; Norsk litteraturhistorie, bd. 2, 1924, s. 752–754
• HEH 1930
• A. H. Winsnes: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
• H. Grieg: En forlagskonsulent, 1952 (først trykt under tittelen «Forgjengeren» i Festskrift til Sigurd Hoel, 1950)
• NLH/Bull, 2. utg., bd. 5, 1961, s. 395–398
• S. Aa. Aarnes (red.): Norsk kritikk fra Tullin til A. H. Winsnes, 1970, s. 13–24 og 175
• NLH/Beyer, 2. utg. bd. 4, 1975, s. 248–249
• E. B. Johnsen og T. B. Eriksen (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bd. 1, 1998, s. 585