Litteraturkritiker. Foreldre: Konditor Carl Hansen (f. 1827) og Anne Martha Rønnestad (f. 1837). Gift 25.11.1893 i Kristiania med Mathea Ella Dybfest f. Brodahl (6.12.1862–15.8.1935), enke etter 1) grosserer Oscar Krogh, 2) Arne Dybfest (1869–92) og datter av gårdbruker Ole Olsen Brodahl (f. 1838) og Julie Olsdatter (f. 1839).

Carl Nærups navn er først og fremst knyttet til det “nyromantiske” gjennombruddet i norsk litteratur omkring 1890. Som en av denne retnings fremste litteraturkritikere var han med på å veilede og lansere den nye forfattergenerasjonen, slik at hans artikler for oss i dag fremtrer som et “minnesmerke over litteratursynet i Norge fra begynnelsen av 90-årene” (A. H. Winsnes). Det er da også Nærup som først og fremst har preget ettertidens oppfatning av perioden.

Nærup kom fra et borgerlig, vestnorsk småbymiljø, som han tidlig brøt opp fra. Som gymnasiast i Kristiansund avbrøt han sin skolegang og reiste inn til Kristiania, der han istedenfor å ta examen artium kastet seg inn i bredt anlagte filosofiske og litterære selvstudier av blant andre Kierkegaard, Dostojevskij, Schopenhauer og Nietzsche. I tillegg tok han translatøreksamen i engelsk, tysk og fransk.

1887–90 oppholdt Nærup seg i Storbritannia og USA og høsten 1893 i Paris. Samme år debuterte han med en oversettelse av den britiske filosofen og teologen George Berkeleys Dialogues between Hylas and Philonus (1713) under tittelen Aand og Natur. Her markerte Nærup med en gang sitt eget varige ideologiske ståsted som “religiøs spiritualist” (Winsnes).

Vinteren 1894–95 begynte Nærup sin kritikergjerning med en rekke litterære og filosofiske essays i tidsskriftene Kringsjaa og Tidssignaler. Blant disse er en artikkelrekke i Kringsjaa om Norske Forfattere, som han 1897 utgav i bokform med den karakteristiske tittelen Skildringer og Stemninger fra den yngre Litteratur. Dette er Nærups hovedverk og inneholder en rekke subjektivt innfølende portretter av norske forfattere fra Ibsen og Bjørnson via Hamsun og Heiberg til samtidens debutanter, men helt uten forsøk på historisk plassering eller perpektivering. Tross dette ble boken 1905 gjenopptrykt i revidert og utvidet form under tittelen Siste Tidsrum 1890–1904 som tilleggsbind til Henrik Jægers Illustreret norsk Litteraturhistorie.

Fra 1896 til 1910 var Nærup fast litteraturkritiker i Verdens Gang, samtidig som han 1898–99 redigerte Folkebladet og 1899 Ringeren. Fra 1910 til sin død var han knyttet til Tidens Tegn som fast anmelder. En samling av Nærups artikler ble 1929 utgitt under tittelen Ord for dagen.

I likhet med denne kritikergenerasjonens franske forbilder (Paul Bourget, Jules Lemaître) var Nærup impresjonistisk innfølingskritiker. Kritikerens oppgave var ifølge ham selv “at efterføle verkets emotionelle indhold og koncentrere dette til en ekstrakt, der ofte virker kraftigere og rigere end det behandlede originalarbeide”. Nærups “metode er innlevelse, meddiktning innfelt i verdidommer som kunne være sterkt subjektive” (Kjølv Egeland).

Ved siden av sin kritikervirksomhet var Nærup i mange år hovedkonsulent ved Gyldendal forlag. Han redigerte et utvalg av Wergelands skrifter, oversatte Gustave Flauberts roman Madame Bovary, utgav en folkeutgave av Bjørnsons samlede verker og redigerte et festskrift til Bjørnstjerne Bjørnson på hans 70-årsdag 1902. Samme år utgav Nærup også et supplementbind til en utgave av Ibsens samlede verker. 1915 fulgte et utvalg av Jonas Lies brev, og 1929 redigerte han et festskrift til Knut Hamsuns 70-årsdag.

Et vitnesbyrd om den enestående posisjonen Carl Nærup vant seg som litteraturkritiker, er det at han 1916, som den hittil eneste, av Stortinget ble bevilget en årlig forfatterlønn for sin kritikervirksomhet.

    Et utvalg

  • Overs. G. Berkeley: Aand og Natur. Tre Samtaler, 1893
  • Henrik Wergeland i hans hovedverk 'Mennesket', i Kringsjaa nr. 1/1895
  • red. H. Wergeland: Skrifter i udvalg, 7 bd., 1896–98
  • Skildringer og Stemninger fra den yngre Litteratur, 1897
  • red. B. Bjørnson: Samlede værker. Folkeudgave, 11 bd., København 1900–02
  • red. Bjørnstjerne Bjørnson. Festskrift i Anledning af hans 70 aars Fødselsdag, København 1902
  • Siste Tidsrum 1890–1904, tilleggsbind til H. Jæger: Illustreret norsk Litteraturhistorie, 1905
  • red. Jonas Lie og hans samtidige. Breve i udvalg, 1915
  • Knut Hamsun. Festskrift til 70 aarsdagen 4. aug. 1929 (red. sm.m. F. Bull og S. Hoel), 1929
  • Ord for dagen, 1929
  • C. Brinchmann og E. Skavlan: biografi i Sal, 2. utg., bd. 18, 1924
  • K. Elster d.y.; Norsk litteraturhistorie, bd. 2, 1924, s. 752–754
  • HEH 1930
  • A. H. Winsnes: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • H. Grieg: En forlagskonsulent, 1952 (først trykt under tittelen “Forgjengeren” i Festskrift til Sigurd Hoel, 1950)
  • NLH/Bull, 2. utg., bd. 5, 1961, s. 395–398
  • S. Aa. Aarnes (red.): Norsk kritikk fra Tullin til A. H. Winsnes, 1970, s. 13–24 og 175
  • NLH/Beyer, 2. utg. bd. 4, 1975, s. 248–249
  • E. B. Johnsen og T. B. Eriksen (red.): Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, bd. 1, 1998, s. 585

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Byste (gips) av Gustav Vigeland, 1904; Vigeland-museet, Oslo
  • Maleri (hoftebilde) av Henrik Lund, ca. 1915; p.e
  • Pennetegning (helfigur) av Arne Kavli, u.å.; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Tusjtegning (brystbilde) av Mauricio Olaussen, u.å.; H. Aschehoug & Co., Oslo