Faktaboks

Carl M. Olsen
Carl Marius Olsen
Født
1860, de benyttede kilder) i Christiania
Død
1928, Oslo
Virke
Vognmann
Familie
Foreldre: Vognmann Nils Olsen (1827–96) og Jørgine Rasch (f. 1836). Gift 2) med Kitty Svendsbøe (1876–1954), datter av gårdbruker, lensmann og stortingsmann Iver Jonassen Svendsbøe (1848–1927) og Magdalene Sofie Larsdatter Qvalem (1846–1931).

Carl M. Olsen hadde den ledende vognmannsforretningen i Kristiania omkring 1900, med sine 40 hester, 20 kusker og elegante vogner. Hans faste kunder var de store hotellene og reisebyråene, og han hadde ansvaret for kortesjen ved kongeinntoget i Kristiania 1905.

Olsen var nest eldst i en stor søskenflokk. Han gikk som ung mann inn i vognmannsforretningen som faren hadde grunnlagt 1848. Da faren døde 1896, overtok Carl M. Olsen forretningen, og med den fulgte flere bygårder, bl.a. hjørnet av Pilestredet og Apotekergata. Senere kjøpte han Apotekergata 8 og Teatergata 12.

I bakbygningen til Apotekergata 8 var det stall i første etasje, høyloft i annen og halmloft i tredje. I gården mot gaten var det vognremisse i første etasje, i de to øvrige etasjer boliger. Denne eiendommen kunne ikke dekke Olsens plassbehov, så han leide stall og vognremisse i en gård i nabolaget. I Teatergata 12 innredet han hestepensjonat, som han drev i årene 1913–24. Stallen lå i gårdens bakbygning og hadde plass til 30 arbeidshester, her kunne firmaer uten stall leie plass til sine dyr.

Olsen var stadsvognmann, det vil si at han måtte ha politibevilling til driften og at han måtte betale en årlig avgift til kommunen for å kunne stå på de offentlige holdeplassene. Han sørget godt for sine kunder, selv på kalde vinterdager skulle de ikke fryse i hans vogner eller sleder. På bunnen av kjøretøyet ble det anbrakt et metallbekken med glødende kull med et saueskinn over, dessuten var det fotpose, flere pledd og bjørnefell. Han var vognmannen med det beste renommé og fikk derfor de beste kundene, bl.a. medlemmer av kongehuset både før og etter 1905. Kong Oscar utnevnte ham til kongelig hoffleverandør.

Det var Carl M. Olsen som fikk det ærefulle oppdraget å kjøre vår nye kongefamilie fra Vippetangen til Slottet 25. november 1905. Slik beskriver en samtidig beretning den kongelige ekvipasje: “Saa kjørte Kongevognen frem. Det var en stor hollandsk Landauer med rødmalt Understell, Sølvbeslag og perlegraat Silketræk. Paa Bukken sad Vognens Eier og en livreklædt Tjener i vældige Bjørneskindskraver.” Til kong Haakons kroning året etter stilte Olsen med 21 hester, 11 kusker og kjøretøyer, og for denne innsatsen mottok han Kroningsmedaljen i sølv.

Mot slutten av 1800-tallet begynte de finere vognmannsforretningene å bruke halvblodshester, som var mer elegante kjørehester enn de norske. I over 30 år reiste Olsen flere ganger om året til Danmark for å skaffe hester både til eget bruk og til folk som holdt seg med egne ekvipasjer.

Vognmennene var en bevisst og sammensveiset gruppe som streiket og laget protestaksjoner hvis det var noe de mislikte. Særlig utløste mekaniseringen av Kristianias kommunikasjoner sterke reaksjoner, den truet deres livsgrunnlag. Verst var det da de første bildrosjene dukket opp i Kristiania 1908. Da kjørte hestedrosjene midt i gaten så bilene ikke kom forbi. Men utviklingen gikk ubønnhørlig videre, konkurransen fra bilene ble for stor, og 1918 avviklet Carl M. Olsen sin vognmannsforretning og satset isteden på garasjedrift. Kongevognen fra 1905 skjenket han til Norsk Folkemuseum.

Carl M. Olsen døde 1928, og hans kone og mangeårige medarbeider Kitty Olsen og deres sønn Bjarne fortsatte driften av eiendommene og firmaet.

Kilder og litteratur

  • O. A. Øverland: Da vort Kongepar kom, 1906
  • INN, bd. 1, 1938, s. 654
  • Byminner nr. 2/1962 og nr. 4/1963
  • St. Hallvard 1969, s. 22–25