Svensk offiser og politiker. Foreldre: Godseier, hoffjegermester Carl Gustav friherre Mörner af Tuna (1725–87) og Margareta Fredika Duse (1732–1800). Gift 24.12.1810 med Charlotta Elisabeth Arfwedson (15.8.1776–8.9.1862), datter av grosserer, kommerceråd Carl Christopher Arfwedson (1735–1826) og Catharina Charlotta von Langenberg (1754–1834).

Carl greve Mörner var offiser, men ble også brukt i sivile embeter. Han var stattholder i Norge 1816–18 og fikk et godt ettermæle.

Mörner tilhørte en gammel adelsslekt som var innvandret til Sverige fra Brandenburg 1596. To grener av slekten fikk friherreverdighet på 1600-tallet, en gren ble grever 1716, og Mörner ble selv greve 1800.

Mörner ble kadett ved artilleriet 1772 og gjorde karriere som yrkesoffiser under Gustav 3 og Gustaf 4 Adolf; han tjenestegjorde også ved sistnevntes hoff. Etter Gustav 4 Adolfs avsettelse 1809 utnevnte Karl 13 ham til befalshaver for den søndre armé i Skåne, og 1811 ble han viseguvernør og befalshaver i svensk Pommern. 1812–18 var han överståthållare i Stockholm, hvor han fikk gjennomført mange tiltak til byens beste. Han nådde toppen av den militære rangstige da han 1816 ble feltmarskalk.

1816–18 var Mörner kongens stattholder i Norge, noe som medførte at han presiderte i regjeringen, var øverstkommanderende for alle militære styrker og universitetets kansler. Mörner skaffet seg god innsikt i norske forhold og foretok 1817 en strabasiøs reise nordafjells. Han var populær i Christiania og stod på god fot med byens innbyggere. Det ble satt pris på at han gikk inn for at de som hadde lidd skade ved krigen i Smålenene 1814, skulle få erstatning. Hans kanselli bestod bare av en adjutant og sekretæren August von Hartmansdorff. Sistnevnte hadde blant annet ansvaret for å redigere Mörners hyppige innberetninger til kronprins Karl Johan. Dessuten holdt han orden på det kompliserte økonomiske samrøret mellom kongehuset og den norske stat.

En viktig oppgave for Mörner var å supplere regjeringens innstillinger med nødvendige opplysninger. Dessuten meglet han ofte mellom Karl Johan og statsrådet. Politisk stod Mörner finansministeren grev Wedel nær, og han støttet Wedel i spørsmål av økonomisk art. Delvis snakket han imidlertid kronprinsen etter munnen, som i flaggsaken og i spørsmålet om adelens avskaffelse. Han ønsket heller ingen egen norsk orden.

Mörner brukte mye tid på representasjon og så gjerne studenter og kadetter ved sitt bord i Paleet, hvor han holdt glimrende fester. Han var et naturlig midtpunkt i hovedstadens selskapsliv. Karl Johan mente Mörner var for ettergivende overfor nordmennene, og han fikk avskjed etter ansøkning. Det er skrevet at Mörner gikk av med “Nationens Agtelse og Erkjendelighed for den Dygtighed og hæderlige Nidkjærhed hvormed han havde bestyret de ham anbetroede Embeder”.

Tilbake i Stockholm ble Mörner 1819 ordfører i Riksgäldskontoret, men han trakk seg snart tilbake til privatlivet. Han avslo pensjon, noe Hartmansdorff mente skyldtes at han var skuffet over å være misforstått og miskjent.

1794–1812 var Mörner sekretær ved Kongelig Majestets orden, og på riksdagen 1815 ledet han adelens møter som landmarskalk. Mörner ble ridder av Svärdsorden 1772 og kommandør av Nordstjärneorden 1794. At han var frimurer fremgår av at han 1812 ble ridder av Carl XIII:s orden. Samme år oppnådde han Sveriges høyeste utmerkelse, Serafimerorden, og 1814 ble han “en av rikets herrar”. Han eide godsene Ågesta, Stora og Lille Orrlångsjö i Stockholms län.

  • H. Hofberg: Svensk biografisk handlexikon, Stockholm 1906
  • S. A. Lindbæk: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • P. Nordenvall: Kungliga Serafimerorden 1748–1998, Stockholm 1998

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (helfigur) av Fredrik Westin, 1816; Överståthållarämbetet, Stockholm