Presten Carl Konow ble landskjent da han i et foredrag 1906 avviste en rekke kristne dogmer. Han var dypt religiøs og hadde et sterkt kall til prestetjeneste. Han nektet derfor å etterkomme biskopens og kirkestatsrådens oppfordring om å gå av.
Konow vokste opp i et dannet bergenshjem. Opprinnelig hadde han tenkt å bli kjøpmann som sin far, men påvirket av sin farfar, konsul og stortingsmann Carl Konow, som hadde opplevd en kristelig vekkelse i 1840-årene, følte Konow seg trukket mot prestetjenesten. 1875 døde faren og året etter farfaren. 1877 giftet moren seg med skoledirektør Peter Coucheron i Christiania, og Konow begynte på katedralskolen der. 1881 startet han sine teologistudier med “et fromt og vakt sinn”. Konow ble i studietiden regnet blant de konservative. 1886 tok han teologisk embetseksamen, 1887 praktisk-teologisk eksamen og foretok deretter en lengre studiereise til anerkjente tyske læresteder.
1889 ble Konow utnevnt til personellkapellan hos sogneprest Mowinckel i Sandviken, Bergen. Denne menigheten skulle han komme til å tjene resten av sitt liv. Han giftet seg med Lizzie Falsen 1890, og 1892 ble han konstituert sogneprest etter Mowinckels død. Året etter ble han utnevnt til kallskapellan, da indremisjonslederen O. K. Grimnes fikk det ledige sognekallet.
De neste årene interesserte Konow seg stadig mer for moderne, bibelkritisk forskning, og han ble en typisk representant for den liberale, kulturprotestantiske retning. Det som vanligvis omtales som “Konow-saken”, begynte 1906, da Konow i et foredrag tok til orde for en modernisering av kristendommen. Biskop Johan W. Erichsen holdt et motforedrag om betydningen av de kristne dogmene. Konow svarte med foredrag om forskjellen mellom den eldre og nyere kristendomsoppfatning, der han avviste den tradisjonelle kirkelære om syndefallet, jomfrufødselen, oppstandelsen, treenighetslæren og forsoningslæren. Teologien måtte tilpasse seg den moderne kultur og arbeide for å virkeliggjøre menneskets fulle selvstendighet religiøst, etisk og intellektuelt. Da Konows foredrag ble kjent, førte det til krav om hans avgang. Verken biskop eller regjering ønsket oppsigelse ved dom, men Konow ble oppfordret til å slutte frivillig som prest, noe han bestemt avslo. Saken ble løst ved at biskopen tilsatte en stiftskapellan i menigheten, som overtok en rekke av Konows tjenesteplikter. Konow ble omtalt som martyr blant borgerskapet i Bergen, mens biskopen mente at han tvert imot ble båret “med flyvende Faner og klingende Spil nedad Tidsaandens brede Strøm”. Fra 1894 var Konow biskopens representant i Bergens skolestyre, og da han 1908 ble fjernet av biskopen, kom han straks inn igjen som kommunevalgt medlem.
Carl Konow deltok 1910 og 1913 ved “Verdenskongressen for frisinnet kristendom og religiøst fremskritt”. Han hadde den oppfatning at alle mennesker egentlig var religiøse. I alt liv er der en enhet med livets opphav, og religion er følelse av denne enhet, skrev han. Konow var i sin religiøsitet mer mystiker enn rasjonalist. 1915 ble han residerende kapellan i Sandviken og fikk da en mer selvstendig stilling. 1916 ble han gjenopptatt i Bergen presteforening og deltok aktivt på møtene. Gjennom all kamp og strid bevarte Konow et fromt sinn, uten bitre følelser. Han ville ikke være annet enn prest og forble i embetet frem til sin død 1923.