Offiser. Foreldre: Sogneprest Carl Edvard Fleischer (1843–85) og Johanne Sophie Fergstad (1850–1926). Gift 1919 med Antonie (“Toni”) Charlotte Hygen (9.3.1888–2.1.1947), datter av byråsjef Bernt Johan Gjerdrum Hygen (1851–1911) og Hermana Blixrud (1860–1911).

Carl Gustav Fleischers navn er først og fremst knyttet til hans innsats under felttoget i Norge 1940 og hans skjebne i eksil 1940–42.

Fleischers far omkom på en tjenestereise da sønnen var bare to år gammel, og moren flyttet med de to sønnene – den senere biskop Andreas Fleischer (1878–1957) og Carl Gustav – til Trondheim og senere til Kristiania. Der begynte Fleischer på en militær utdannelse og tok Krigsskolens øverste avdeling 1905 og Den militære høyskole 1907.

Fleischer utmerket seg tidlig som offiser. Han ble tatt opp som aspirant i generalstaben 1909 og avla generalstabseksamen 1913. Deretter tjenestegjorde han som adjoint i generalstaben frem til 1919. I perioden 1919–24 var han stabssjef ved 6. divisjon i Harstad, hvor han fikk sine første erfaringer med den landsdelen som skulle få en helt spesiell plass i hans liv.

Fleischer vendte tilbake til generalstaben 1924 og arbeidet i mobiliseringsavdelingen til 1926. Deretter var han kompanisjef i Garden til 1929, avdelingssjef i generalstaben (mobiliseringsavdelingen) 1931–33 og tjenestegjorde i kommanderende generals adjutantstab et års tid frem til han høsten 1934 ble utnevnt til oberst og sjef for Sør-Hålogaland Infanteriregiment nr. 14. Denne stillingen hadde han til 1939, da han ble utnevnt til generalmajor og sjef for 6. divisjon.

I tillegg til sine militære stillinger underviste Fleischer i generalstabstjeneste, taktikk og anvendt krigskunst ved Den militære høyskole 1929–35 og var redaktør for Norsk Militært Tidsskrift 1933–34. Han tjenestegjorde også en kortere periode ved et fransk infanteriregiment i midten av 1920-årene, og han var sekretær for Stortingets utvidede militærkomité under arbeidet med forsvarsordningen av 1927 og militærfaglig sakkyndig for Bondepartiet under utredningene forut for forsvarsordningen av 1933. Gjennom sin varierte karriere skaffet han seg et inngående kjennskap til det norske forsvaret og dets historie, samt til militærvitenskapen.

Som offiser var Fleischer tradisjonalist, profesjonalist og aristokratisk innstilt med liten forståelse for politisk innblanding i det militære fag. Til tross for mange høye stillinger fikk han aldri noe fortrolig forhold til sine politiske overordnede. I norsk sammenheng innebar hans tradisjonalisme at han gikk inn for å beholde så mye som mulig av den eksisterende hærordning under reformarbeidet i mellomkrigstiden, og en motvilje mot å la forbigående politiske og økonomiske konjunkturer avgjøre forsvarsstrukturen. Mangelen på utdannelse, øvelser og materiell fornyelse førte til at hæren i midten av 1930-årene fremstod som en av Europas svakeste.

På grunn av sitt militærpolitiske standpunkt kom Fleischer i et faglig og personlig motsetningsforhold til kollegaen Otto Ruge, som var militær fadder for forsvarsordningen av 1933. General R. Roscher Nielsen har karakterisert Fleischer som Ruges “argeste motstander”. Ruge – og siden kommanderende general Kristian Laake – mente det var galt å forsøke å bevare en organisasjonsramme som man ikke ville få midler til å fylle med innhold. I stedet for å opprettholde en landsdekkende stor hær (med 55 infanteribataljoner), gikk de inn for en “liten, men god hær” bestående av 16–18 moderne, mekaniserte feltbataljoner for rask mobilisering, mens de øvrige ble stilt i reserve. Fleischer og hans meningsfeller hevdet at dette var uforsvarlig, fordi Norge var stort, spredt befolket og hadde svakt utbygde kommunikasjoner slik at hæren ikke kunne flyttes mellom de antatt viktigste operasjonsteatre – Østlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

Under felttoget i Norge 1940 var Fleischer den norske divisjonssjef som fikk best anledning til å foreta en kontrollert mobilisering etter det tyske angrepet. Som regimentssjef og divisjonssjef hadde han i flere år vært en drivkraft i å styrke forsvaret i Nord-Norge etter at krisebevilgningene begynte å strømme på fra 1937. Med sine solide faglige kvalifikasjoner, personlige autoritet, menneskelige egenskaper og militære lederegenskaper hadde han store fremganger under den allierte motoffensiven ved Narvik. Da de allierte besluttet å trekke seg ut av Norge, innebar det at han i siste time ble fratatt anledningen til å presse de tyske styrkene i området til kapitulasjon eller flukt, noe som gikk sterkt inn på ham.

På slutten av felttoget kom Fleischer i et stadig sterkere motsetningsforhold til sine militære og politiske overordnede, først som følge av hans motvilje mot å underordne seg kommanderende general (fra 18. mai forsvarssjef) Ruge, da denne kom nordover etter at Sør-Norge var oppgitt, dernest i forhold til regjeringen i spørsmålet om kapitulasjon, og senere om hvordan demobiliseringen og forholdet til Tyskland skulle ordnes. Fleischer ble til slutt beordret i eksil, sterkt mot sin vilje, og fulgte kongen og regjeringen til London i juni 1940.

Fleischer ble sjef for Hærens Overkommando da den ble etablert i London 19. juni 1940. Hans fremste mål var å reise en eksilhær raskest mulig for å kunne sette den inn i gjenerobringen av Norge. Dette standpunktet viste seg etter hvert uforenlig med regjeringens og de alliertes prioritering av andre oppgaver, spesielt flyvåpenets og marinens. Fleischer så på nedprioriteringen av utefrontens landmilitære innsats og hans egen posisjon som en tilsidesettelse. Da han i februar 1942 ikke fikk stillingen som forsvarssjef, opplevde han det som en brutal krenkelse. Han søkte avskjed som sjef for Hærens Overkommando og ble utnevnt til norsk militær representant i Canada. Der tok han sitt eget liv 19. desember 1942.

Carl Gustav Fleischer mottok flere utenlandske ordener og krigsdekorasjoner for sin innsats i felttoget 1940, bl.a. det franske Croix de guerre og den polske Virtuti Militari-ordenen, og han ble utnevnt til Knight Commander av den britiske Bath-ordenen 1941. Dagen før sin død ble han tildelt Krigskorset med sverd, men nyheten om tildelingen nådde ham ikke i live.

  • Kamp på brede fronter, i Norsk Militært Tidsskrift, 1934
  • Etterlatte papirer, 1947
  • Militærkalender for Den norske hær, 1905–40
  • B. K. Barth: Norges militære embedsmenn 1929, 1930
  • O. Lindbäck-Larsen: 6. Divisjon, 1946
  • C. G. Fleischer: Etterlatte papirer, 1947
  • C. J. Hambro: General Fleischers tragedie, 1947
  • O. H. Munthe-Kaas: Krigen i Narvikavsnittet 1940, 1968
  • d.s.: Evakueringen av Narvikavsnittet juni 1940, 1970
  • O. Riste: London-regjeringa, bd. 1, 1973 (ny utg. 1995)
  • A. D. Dahl: “Til minne ved 100-årsdagen for generalmajor Carl Gustav Fleischers fødsel”, i Norsk Militært Tidsskrift nr. 12/1983
  • O. Riste: Felttoget. General Otto Ruges erindringer fra kampene april–juni 1940, 1989
  • T. Hovland:General Carl Gustav Fleischer. Storhet og fall,2000