Carl G. O. Hansen, som ble hans signatur, var i mange år en sentral skikkelse i den norske kolonien i Minneapolis, mest i sitt virke i avisverdenen, men også som kordirigent og pådriver i et voksende norskamerikansk foreningsliv. I sin bok My Minneapolis fra 1956 gav han en innsiktsfull detaljbeskrivelse av byen, det norske elementet der gjennom de siste hundre år og sin egen virksomhet fra han flyttet til den gryende storbyen 1882.
Hansen var født i Trondheim som den yngste av fem barn. Han mistet faren da han var 16 måneder gammel. 1881 drog moren og barna til Walnut Grove, Minnesota, dit hennes foreldre og søsken hadde utvandret 1879. Våren 1882 tok hun barna med seg til Minneapolis, hvor hun livnærte seg – som hun hadde gjort i Norge etter at hun ble enke – med å produsere strikkevarer. 1887 giftet hun seg med Halver Olson fra Verdalen.
De kom først til en onkel og tante, og det slo Hansen hvor norske omgivelsene i Minneapolis var. “Min tante,” skriver han, “sendte et av barna ut for å handle. Noen ting skulle kjøpes hos Haugen, andre hos Tharaldsen og noen hos Olsen & Bakke [...] Det hørtes sannelig ut som om det var en norsk by.” Det var i dette sterkt norske innvandrermiljøet Hansen gjorde sin innsats og fungerte som en ledende personlighet. Hans første jobb, da han var 12 år gammel, var da også som butikkbetjent i en av de nærliggende butikker.
Bortsett fra tre års studier i latin, gresk, historie og komposisjon ved Augsburg Seminary i Minneapolis 1887–89, var Hansen en selvlært mann. Han arbeidet en tid i et trykkeri og åpnet senere sitt eget. 1897 fikk han arbeid som oversetter i Minneapolis Tidende; avisen ble utgitt i en daglig og en ukentlig utgave på norsk og hadde en stor utbredelse også utenfor Minnesota. Det var her han kom til å ha sitt arbeidssted, først som redaksjonell medarbeider og fra 1923 som hovedredaktør, til avisen gikk inn 1935. Som redaktør holdt han klokelig Tidende nøytral i kirkelige spørsmål og unngikk å erklære en sterk partipolitisk farge. Slik støtte avisen ingen. Han var medredaktør i avisen Skandinaven i Chicago 1935–37 og underholdningssjef fra 1937. Fra 1939 til han ble pensjonist 1954 var han redaktør for Sons of Norway, tidsskrift for organisasjonen av samme navn. 1945 gav han ut en detaljert historie om Sons of Norway fra stiftelsen 1895 og frem til 1945.
Hansen hadde stor interesse for musikk, spesielt mannssang. Så tidlig som 1887 ble han medlem av Nordmennenes Sangforening, og fra 1912 til 1944 dirigerte han Norwegian Glee Club i Minneapolis og var ellers aktivt med i Norwegian Singers Association of America. Fra 1898 redigerte han en musikkseksjon i Minneapolis Tidende, hvor han særlig holdt leserne underrettet om nordisk musikkliv. Han sørget også for anmeldelser av norsk litteratur, og avisen hadde bidrag om norsk åndsliv og samfunnspørsmål generelt. Selv skrev han korte stykker for en rekke publikasjoner, bl.a. om den norskamerikanske presse, pionerdagene og musikk.
Hansen fremmet forslag om norskundervisning både i high school og ved statsuniversitetet i Minneapolis. Han ivret for anerkjennelse av 9. oktober som offisiell Leif Eiriksson Day, tok del i de årlige 17. mai-feiringer og var en aktiv deltaker i norsk foreningsliv. Han var bl.a. en tid president i Det Norske Selskab i Amerika og en av grunnleggerne av Torskeklubben, en selskapsklubb for menn.
Carl G. O. Hansen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1923 og fikk St. Olavsmedaljen 1939.