Lege. Foreldre: Lege Jørgen Carsten Müller (1855–1933) og Maren Christiane Christofa (“Kitty”) Erichsen (1862–1946). Gift 1913 med Louise (“Lilla”) Jervell (f. 9.7.1891), datter av lege Fredrik Kristian Jervell (1859–1921; se NBL1,bd. 7) og Louise Augusta Øwre Hansen (1864–1905). Sønnesønn av Carl Arnoldus Müller (1818–93; se NBL1,bd. 9); svoger til Fredrik Jervell (1890–1924; se NBL1,bd. 7).

Professor Carl A. Müller var en pioner innenfor arbeidet med hjerte-kar-sykdommer i Norge og gjorde banebrytende oppdagelser vedrørende arvelig risiko for hjertesykdom.

Etter examen artium 1904 ved Kristiania katedralskole og medisinsk embetseksamen 1910 utdannet Müller seg videre innenfor indremedisin, i hovedsak ved å tjenestegjøre på forskjellige avdelinger ved Ullevål sykehus i Oslo. 1927–56 var han overlege ved sykehusets VIII avdeling og fra 1951 samtidig professor ved Universitetet i Oslo. Hjerte-kar-sykdommer, som var Müllers hovedinteresse, ble et spesialområde ved avdelingen.

1922 hadde Müller tatt doktorgraden på blodtrykksmåling hos sovende, brukt som en klinisk metode. Blodtrykket kan variere ganske mye hos samme person i forskjellige situasjoner, og Müller ønsket å gå inn i dette som et metodisk problem for praktisk arbeid med hjertepasienter. Blant annet fordi elektrokardiografi ble en vanlig undersøkelsesmetode i mellomkrigsårene, fikk man på denne tiden etter hvert bedre detaljkunnskaper om hjertesykdommene, og fagfeltet skjøt fart.

Müllers navn er spesielt blitt knyttet til en sykdom som er karakterisert ved forhøyet innhold av kolesterol i blodet, avleiring av kolesterolknuter i sener og annet bindevev og økt sjanse for hjertesykdom, ofte i tidlig alder og med høy dødelighet. Tilstanden har fått betegnelsen Müller-Harbitz' sykdom, oppkalt etter Müller og patologen Francis Harbitz. Sykdommen forekommer familiært, og fra han diagnostiserte den første 1937, samlet Müller et materiale på 76 pasienter fra 17 familier som grunnlag for sine nærmere studier. Sykdommen fikk prinsipiell interesse fordi den viste seg å bero på en arvelig, medfødt feil i kroppens stoffskiftemekanismer, en type defekt som man etter hvert også kunne avdekke som årsak til enkelte andre sykdommer. “Inborn errors of metabolism” ble et eget forskningsfelt.

Da Den norske Nationalforeningen mot Tuberkulosen (fra 1963 Nasjonalforeningen for folkehelsen) tok opp hjertesykdommer som et prioritert arbeidsområde fra omkring 1950, ble Müller den første formann i Nasjonalforeningens råd for hjerte-kar-sykdommer 1955–59 og bidrog således til å stake ut veien for rådets arbeid i tiden som fulgte.

Müller hadde også en omfattende privat praksis, som han drev opp i høy alder. Han hadde sentrale verv innenfor medisinsk foreningsliv og var bl.a. formann i den indremedisinske foreningen i Oslo 1933–35 og i Norsk indremedisinsk forening 1934–38. Han var formann i Det norske medicinske Selskab 1943–46.

Müller var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi fra 1944. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1956, ble hedret med St. Hallvardmedaljen 1957 og hadde Deltagermedaljen. Han ble æresmedlem i Norsk selskap for indremedisin 1965 og æresmedlem i Nasjonalforeningens råd for hjerte-kar-sykdommer 1976.

  • Bibliografi i DNVA Årbok 1984
  • Die Messung des Blutdrucks am Schlafenden als klinische Methode, dr.avh., 1922
  • Xanthoma, hypercholesterolæmia, angina pectoris, i Acta medica Scandinavica1938, suppl. 89, s. 75–84
  • Angina pectoris in Hereditary Xanthomatosis, i Archives of Internal Medicine1939
  • Stud. 1904,1929, 1954
  • HEH,1979, 1984
  • P. Hanssen: “Minnetale over professor dr.med. Carl A. Müller”, i DNVA Årbok 1984,1987, s. 209–211
  • NL,bd. 4, 1996
  • Maleri (sign. C. B.), u.å.; Det Norske Medicinske Selskab, Oslo
  • Maleri (hoftebilde) av Hugo Lous Mohr, 1946; Ullevål sykehus, avd. VIII, Oslo