Norskamerikansk fiolinist. Foreldre: Fiolinist og fiolinpedagog Ingwald Wicks (Hauger) (1892–1967) og Ruby Lanora Dawson (1889–1986). Gift i USA med forretningsmann Mr. Thomas, ekteskapet oppløst.

Camilla Wicks er en av 1900-tallets betydelige fiolinister. Siden 1946 har hun delvis bodd i Norge og satt spor etter seg gjennom en omfattende undervisningsvirksomhet.

Wicks vokste opp i California og New York. Hennes norskfødte far var hennes første lærer. Hun studerte ved Julliard School of Music i New York og hadde Louis Persinger og Henry Temianka som fiolinlærere. 13 år gammel hadde hun en oppsiktsvekkende debutkonsert i New York. Den førte til at hun fikk engasjementer som solist med USAs fremste orkestre, som Los Angeles Philharmonic, The Chicago Symphony og New York Philharmonic.

Etter den annen verdenskrig flyttet familien 1946 til Norge. Camilla Wicks lærte seg norsk og ble raskt kjent med norsk kultur. Samtidig innledet hun en svært aktiv turnevirksomhet over hele Europa og ble snart anerkjent som en av sin tids fremste fiolinister. Ikke minst var fremføringen og innspillingen av Jean Sibelius' fiolinkonsert i Helsingfors med Sixten Ehrling som dirigent et høydepunkt. Sibelius ble så begeistret for fremføringen at han inviterte henne til sitt hjem i Järvenpää nord for Helsingfors. Et av høydepunktene i den tidlige fasen av hennes karriere var fremføringen av Beethovens fiolinkonsert 1953 med New York-filharmonien med Bruno Walter som dirigent.

Etter at hun giftet seg og bosatte seg i USA, der hun fikk fem barn, ble konsertvirksomheten redusert i perioder. 1966 tok hun opp igjen konserteringen, og hver konsert og hver innspilling vakte stor internasjonal oppmerksomhet.

Camilla Wicks samarbeidet også med den sveitsisk-amerikanske komponisten Ernest Bloch da hun innstuderte hans fiolinkonsert, en konsert hun fremførte ved mange anledninger. Hennes fremføringer av Fartein Valens og Hilding Rosenbergs fiolinkonserter regnes blant de fremste fremføringer av disse sentrale komposisjonene innen nordisk musikk.

Hun har vært en viktig ambassadør for norsk musikk og fremført komposisjoner av en rekke norske komponister, så vel ved konserter i Norge som utenlands. Et slående eksempel på hennes betydning var fremføringene av fiolinkonsertene til Harald Sæverud og Klaus Egge. Begge konsertene oppførte hun i Carnegie Hall med New York Philharmonic Orchestra.

Bjarne Brustads fiolinkonsert nr. 4 er spesielt skrevet til henne, og hun uroppførte den og spilte den inn på plate 1968 med Oslo Filharmoniske orkester med Herbert Blomstedt som dirigent. Innspillingen av William Waltons fiolinkonsert med Oslo Filharmoniske orkester med Juri Simonov som dirigent 1985 omtales også med stor respekt i internasjonale sammenhenger.

I tillegg til en oppsiktsvekkende solistisk karriere har Camilla Wicks også etablert seg som en fremragende pedagog. Hun var professor i fiolin ved Norges musikkhøgskole fra 1974 til hun 1976 flyttet tilbake til USA. Med hennes periode i fiolinprofessoratet startet nærmest en bølge med utvikling av nye strykere på høyt nivå her i landet. En rekke unge fiolintalenter utviklet seg under hennes inspirerende og engasjerte undervisning. Hun hadde en egen evne til å gripe fatt i studentene og gi dem en personlig omsorg og omtanke som gav betydelige resultater. Fiolinister som Stephan Barratt-Due jr., Eivind Aadland og Alf Årdal var blant den første gruppen som fulgte henne til San Francisco Conservatory of Music, der hun fortsatte sitt pedagogiske arbeid etter årene ved musikkhøgskolen. Senere har mange norske fiolinister, blant andre Henning Kraggerud, studert hos henne i USA.

Camilla Wicks har undervist ved en rekke internasjonale musikkhøgskoler, som University of Michigan, Rice University i Houston, Texas og Eastman School of Music i Rochester, New York.

For sin innsats for norsk musikk ble Camilla Wicks utnevnt til ridder av Den kgl. norske Fortjenstordenen 1998.

  • CML, bd. 6, 1980
  • SNL, bd. 15, 1998
  • “Music and meatballs”, i Listen to Norway, nr. 3/2000
  • “No regrets”, intervju i The Strad, november 2004
  • amerikanske folketellinger m.m. på Internett