Forretningsmann og donator. Foreldre: Kjøpmann, senere proprietær Henrik Leganger Sundt (1775–1820) og Sophie Catharina Ameln (1782–1852). Gift 15.10.1848 i Bergen med Jacoba Johanne Kramer (10.7.1825–18.12.1888), datter av kjøpmann, generalkonsul Gerrit Kramer (1792–1870) og Catharina Christina Blaauw (1802–80). Tremenning av Eilert Sundt (1817–75); svigerfar til Peter Jebsen (1824–92); morfar til Christian Smit (1886–1960).

C. Sundt var gjennom siste halvdel av 1800-tallet Bergens fremste selvgjorte rikmann, mangfoldige samfunnsstøtte, utrettelige velgjører og ukronede overhode. Han stod som innbegrepet av arbeidsom, nøysom, sindig og rundhåndet.

Sundt tilbrakte sine første barneår i Tysnes i Sunnhordland, der faren eide gården Nymark. Han døde uten å etterlate seg formue da sønnen var bare fire år gammel, og enken flyttet tilbake til Bergen med sine fire barn og åpnet en liten høkerbutikk i Hollendergaten for å livnære familien. Etter noen års skolegang måtte Christian ta del i butikkarbeidet. 1835 ble han knyttet til manufakturfirmaet Edvard Hambro som ekspeditør, kontorist og senere med delansvar for vareinnkjøp i utlandet. Det gav ham varekunnskap og leverandørbekjentskaper. 10 år senere fikk han tilbud om å bli kompanjong i firmaet, men avslo og startet isteden med store lån egen engros- og detaljforretning innen manufaktur under navnet C. Sundt.

Tidspunktet var gunstig, for samme år (1845) ble de første norske bomullsspinnerier igangsatt, og året etter opprettet Peter Jebsen (som senere skulle bli Sundts svigersønn) landets første bomullsveveri, Arne Fabrikker. Ute i Europa var det kraftig vekst i produksjonen av tekstil- og manufakturvarer. Omsetningen av klær og pynteartikler sprang i været også i Norge. Fortjenesten i engros- og detaljhandel med slike varer kunne være meget høy. Sundt bygde opp et effektivt system med nettverk av selgere og raske forsendelser for sine varer over hele Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som engrossenter. Detaljhandelen ble modernisert etter kontinentale forbilder. Dette smittet over på handelslivet ellers i Bergen. Han søkte hele tiden å underbygge sitt hegemoni gjennom eksklusivavtaler og ved å være i forkant av utviklingen.

Sundt begynte dessuten som privatbankier og investerte en stor del av formuen i parter i nesten alle bergensbygde skip hvor hans firma fikk utstyrsleveransene. Han fikk derfor ry som stor skipsreder og -eier og var bl.a. medinteressent i Det Bergenske Dampskibsselskab og direktør i den første Amerikalinjen (1871). Han investerte også i industri, bl.a. Tangens Gardinfabrik.

Gjennom 29 år drev Sundt sin forretning til han 1874, i en alder av 58 år, overlot den til sin sønn Gerhard og to medarbeidere i firmaet. I de følgende 27 år var han beskjeftiget med å forvalte sin store formue og med sine tallrike styre- og tillitsverv. Han var medstifter av Selskabet for de norske Fiskeriers Fremme, styremedlem i Bergens Privatbank fra 1855 til sin død og medlem av Bergen bystyre sammenhengende i mer enn 40 år (1854–98). Han ble sin samtids mektige magnat i Bergen.

Sundt skjenket store beløp til sosiale, kulturelle og vitenskapelige formål og opprettet dessuten 11 legater. Brorparten av kapitalen i disse legater var bundet til formål til fordel for slektninger. Hans formue var på 8 millioner kroner da han døde, som tilsvarer minst 435 millioner etter dagens pengeverdi. Hans tidligere donasjoner utgjorde nesten halvparten av hans formue 1901. Sundt samlet på kunst og hentet her råd fra sin nære venn, skipsbyggmester Ananias Dekke; 1889 kjøpte han en stor del av kristianiakjøpmannen Peter Simonsens kunst- og antikvitetssamling og skjenket den til Vestlandske Kunstindustrimuseum.

Sundt mottok mange æresbevisninger i sine senere leveår, bl.a. hadde departementet 1901 innstilt ham til Borgerdådsmedaljen i gull (som den første bergenser), men han døde før saken passerte statsråd. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1890, til kommandør av 2. klasse 1894 og av 1. klasse 1901, og han var ridder av Dannebrogordenen og den svenske Nordstjärneorden.

Christian Sundt var ikke en mann for originale og storslagne vyer eller djerve prosjekter utenfor sin egen forretning. Han var klartseende, langsiktsplanleggende og risikoredd, men samtidig metodisk og påpasselig; farens fadese som forretningsmann synes å ha gjort ham immun mot alt spekulativt og impulsivt. Hans vesen var myndig, tilknappet og skeptisk. Han viste ikke følelser, men inngav trygg ro.

Firmaet Sundt & Co. vokste også etter grunnleggerens død. Selskapet ble omdannet til aksjeselskap 1902 og reorganisert noen år senere. Tidene endret seg, og 1931 kom firmaet ut av slekten. Det ble oppløst i 1980-årene, men det karakteristiske og fredede funkisvarehuset ved Torgallmenning fra 1938 bærer stadig navnet Sundt. 1903 ble en nyanlagt gate på Strandsiden i Bergen døpt C. Sundts gate.

  • E. Sundt: Norges handel og industri, bd. 1, 1907, s. 467–472
  • W. M. Schjelderup: Bergen Børs og dens mænd, Bergen 1913, s. 233–245
  • S. H. Finne-Grønn: Den vestlandske slegt Sundt, 1916
  • R. Amundsen og O. Simonnæs: Manufakturfirmaet Sundt gjennom 100 år, Bergen 1945
  • S. Grieg: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • E. Ertresvaag: Bergen bys historie, bd. 3, Bergen 1983
  • G. H. Hartvedt: Bergen byleksikon, 1994
  • Maleri (brystbilde) av R. Janiks, 1893
  • Byste (marmor) av Ambrosia Tønnesen, 1899; VKM, Bergen