Trolldomsdømt tjenestejente. Foreldre: Ukjente. Ugift.

Britte Veiteberg var den siste blant flere antatte trollfolk som ble henrettet i forbindelse med en av Norges største hekseprosesser i Sunnfjord og Nordfjord 1663–64.

Det var under et større rettsmøte mot flere menn og kvinner på Henden i Gloppen i mai 1663 at Brittes navn ble dratt inn i trolldomssammenheng. En kvinne ved navn Ragnhild Myklebust stod frem og fortalte at Britte var observert under en sammenkomst med djevelen på fjellet Vora natten til sankthans 1662. Den alvorlige beskyldningen førte til umiddelbar anholdelse og arrest. Britte ble plassert i fogdegården på Fure og satt her til saken mot henne kom opp samme sted 5. august 1663.

Under forhøret i august 1663 tilstod Britte Veiteberg at hun hadde ridd på en kjepp opp til fjellet Vora. Hun beskriver møtet med Satan og gir en ganske detaljert skildring av utseendet til “den onde ånd”. Under sankthansfesten serverte Satan en rød drikk som smakte ille. Deretter var det heksedans, to og to sammen. Med en spiss jernsyl satte djevelen sitt merke på hennes venstre arm. Britte bekjente også at Satan gav henne en “patron og oppvarter” ved navn Mørch. Hun oppgav navnet på 19 kvinner og en mann som var sammen med henne på sankthansfeiringen.

Sakspapirene fra forhøret ble sendt til lagmann Hans Hanssen (senere Lilienskiold) d.e. i Bergen for uttalelse. Lagmannen bad om at Britte selv måtte komme til Bergen slik at han kunne få undersøkt saken nærmere. Under eksaminasjonen på Bergen rådstue i nærvær av lagmannen, borgermesteren og byrådet gjentok hun sin fortelling om festen i 1662. Etter at hun ble sendt tilbake igjen, hører vi at hun fortsatt utover høsten 1663 holdt fast på sin historie. Hele tiden var hun under sterkt press og formaninger fra lokale prester og lensmenn. Tidlig i 1664 ble hun dømt til døden under et rettsmøte på Sandnes i Jølster.

Særpreget ved trolldomssaken mot Britte ligger i at sakspapirene utelukkende forteller om hennes tiknytning til djevelen gjennom heksesabbat på det stupbratte fjellet Vora, som ligger 1435 meter over havet i Breim og like i nærheten av gården Kapperstad, hvor hun arbeidet som tjenestejente hos nære slektninger. De fleste norske trolldomssaker har tydelige innslag av både velgjørende og skadelig magi. I denne saken er det ingen vitneprov eller beskyldninger om verken svart eller hvit magi. Saken står frem som en av de få rene diabolismesakene (djevelpaktbekjennelse) vi kjenner fra norske trolldomsprosesser. Riktignok går det frem av rettsreferatet at hun hadde fått et barn med sitt eget søskenbarn, Tore Lauritsen, mens hun tjente på Kapperstad. Dette var selvsagt stor synd etter tidens målestokk, men leiermålet med en nær slektning er ikke nevnt i domsslutningen og har da heller ikke noe med trolldom å gjøre.

Som hjemmel for dom og straff i saken viser retten til 2. bok, 28. kapittel i Christian 4s store recess av 1643. Paragrafen hadde vært gjeldende lov i dansk-norske trolldomssaker siden 1617. I loven heter det at rette trollfolk er slike som har forbundet seg med djevelen eller omgås ham. Denne formuleringen gjentas av sorenskriveren over Sunnfjord, Hans Clausen, som sammen med underretten fra Jølster dømte Britte Veiteberg til å lide på sitt liv til bål og brann i februar 1664. Det går ikke frem hvor dommen over henne ble eksekvert, men etter folketradisjonen stod bålet ytterst på Andaodden.

Ved ferjeleiet Anda i Gloppen kommune i Nordfjord ble det 2002 reist et heksemonument, utført av Stig Eikaas. “Heksekonen” er plassert midt i en sirkel omgitt av 7 flammer som symboliserer 7 konkrete menneskeskjebner fra området. Blant disse 7 menn og kvinner finner vi Britte Veiteberg. Hensikten med kunstverket er at det skal stå som et offisielt og nasjonalt monument over hekseprosessene i Norge. Innskriften lyder slik: “Heksemonumentet i Anda. Reist i respekt for dei som på 1500–1600–1700-talet her vart brende, dømde for trolldom og til påminning for ettertida. “Kjærleiken misunner ikkje” 1. Kor. 13,14.” Initiativet til å få reist dette minnesmerket kom fra kirkelig hold.

  • P. Sandal: Soga om Gloppen og Breim, bd. 1 og 5, Sandane 1978 og 2001
  • H. Molvik: Tru og Trolldom på Vestlandet, Vista 1992
  • O. S. Gundersen: Den store hekseprosessen i Nordfjord, i Jul i Nordfjord 2003, s. 2–5
  • R. B. Hagen: Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse, 2003
  • Amtregnskap for Bergen 1664, NR 608 (mikrofilm)
  • Tingbok for Nordfjord 1663 (nr. 8), fol.7b–25b, SA i Bergen