Wirkola kvalifiserte seg til OL i Innsbruck i 1964 i både kombinert (11. plass) og hopp (16. plass). Fra 1965 satset han kun på spesialhopp, noe som skulle betale seg. I perioden 1965–1971 tok Bjørn Wirkola åtte norgesmesterskap i hopp – tre i normalbakke og fem i stor bakke. Han vant også kongepokalen fem ganger.
Vinteren 1966 ble Wirkola tidens norske hoppkonge, en posisjon han erobret etter verdensmesterskapet i Oslo da han vant begge hoppkonkurransene. Dermed hadde han tatt begge de gjeveste medaljene i en av Norges paradegrener, noe som i seg selv sikret ham stjernestatus. Samme år satte han den første av sine tre lengderekorder med 146 m i Vikersundbakken – til 5×20 i stil. Det faktum at han var finnmarking bidrog nok ytterligere til å øke populariteten. Selv om Wirkola hadde flyttet fra Alta, hoppet han for Alta IF. Slik viste Wirkola at han var finnmarking, og i ham hadde Finnmark fått sin første verdensmester – og det til og med en dobbelt en.
Etter gjennombruddet vinteren 1966 fulgte Wirkolas tre beste sesonger i hoppbakken. Særlig imponerte han i den tysk-østerrikske hoppuken. Denne hoppturneen hadde hatt ry som verdens hardeste og mest prestisjefylte hoppkonkurranse siden starten i 1952–1953. Wirkola vant konkurransen sammenlagt tre ganger på rad i 1967–1969, og han fikk ti enkeltseirer, den siste i 1972. Dette er en rekord han deler med tyskeren Jens Weissflog. Alt fikk han likevel ikke til: I 1968 klarte ikke Bjørn Wirkola å ta OL-medalje i hopp.
Wirkola forbedret også lengderekordene sine i skiflyging med hopp på 156 og 160 meter i Planica (1969). Han vant Holmenkollrennet i 1967.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.