Fehirde og kongelig seglbevarer. Foreldre: Faren har hett Audun, moren ukjent. Gift med Katarina.

Bjarne Audunsson er en typisk representant for de velutdannede og forretningsdyktige tjenestemennene Håkon 5, etter europeisk mønster, gav en ledende stilling i sitt regjeringssystem.

Bjarnes testament, utstedt på Tønsberghus 4. februar 1320, er den kilden som forteller mest om mannen. Det viser sammen med andre dokumenter at han satt med betydelige jordeiendommer på Østlandet, det meste i Vestfold (med hovedjorder i Borre og Tjølling). Trolig stammet han også fra Vestfold, der han valgte seg gravplass i Lavranskirken i Tønsberg, som han tidligere hadde betenkt med jord til en alterstiftelse.

Bjarnes testamentariske fordeling av penger, kostbare gjenstander og klær, dels gaver han selv hadde fått, vitner om nære personlige forbindelser med kong Håkon, hertug Erik Magnusson, hertuginne Ingebjørg Håkonsdatter, biskop Helge i Oslo, kongelige rådsherrer og skrivere. Ikke minst forteller testamentet at han var en velstudert mann, som eide bøker i kanonisk og romersk rett og om politisk teori. Sine rettsbøker gav han biskop Helge til hjelp for fattige klerker biskopen ville sende i skole. Tittelen “sira”, som han bar 1306, viser at han selv var geistlig utdannet. Og den juridiske litteraturen han eide, gjør det nærliggende å regne med at han var den norske “dominus Bernardus” som 1292 studerte ved rettshøyskolen i Bologna, sammen med kong Eirik Magnussons tidligere kansler, Bjarne Lodinsson.

Bjarne dukker første gang opp i kongens tjeneste i Bergen 1305–07, og ble et par tiår senere omtalt som kongens fehirde (skattmester) på den tiden. Han eide en bygård på Strandsiden av Vågen som han alt nå kan ha skaffet seg med kongens hjelp. 1308 bar han herre-tittel og var med andre ord forfremmet til ridder. I årene 1311–14 fulgte han kongen som hans seglbevarer og beseglet en lang rekke kongebrev på forskjellige steder rundt i landet. Kongens tidligere kansler, Åke, kan nå ha vært satt ut av funksjon gjennom sykdom eller død, og det ser ut til at Bjarne fylte kanslerens plass, men uten hans tittel, til Ivar Olavsson ble utnevnt til kansler 1314.

I disse årene var Bjarne etter alt å dømme også medlem av kongens råd, og han fortsatte å være en av Håkon 5s nærmeste og mest betrodde rådgivere, betenkt med en betydelig pengegave i kongens testament. Senest 1318 var Bjarne vendt tilbake til Vestfold, der det ser ut til at han fungerte som regional fehirde i Tønsberg og befalingsmann på Tønsberghus. Han var en av de åtte menn som ved kongens dødsleie på Tønsberghus i april 1319 avla ed på å overholde hans ordning av kongearv og riksstyre. Det peker ham ut som medlem av det “riksrådet” kongen hadde forordnet som formynderstyre for den tre år gamle tronarvingen Magnus Eriksson. I samsvar med dette opptrådte han som en av de riksrådene som i juni samme år, etter kong Håkons død, gjorde avtale med svenske utsendinger om kongefellesskap med Sverige.

Bjarne er siste gang omtalt som deltaker på rådsmøtet i Bergen i juni 1320, og døde trolig ikke lenge etter. Han var gift med en ellers ukjent Katarina, og etterlot seg neppe barn, i og med at hans bror Borgar så sent som 1345 ble gitt ansvar for å effektuere hans testament.

  • RN, bd. 2 og 3 registrerer alle dokumenter som omtaler Bjarne Audunsson i DN og andre kildeutgaver
  • NFH, del 4, bd. 2 og 2. Hovedafd., bd. 1, 1859–62
  • E. Bull: biografi i NBL1, bd.1, 1923
  • J. Agerholt: “Gamal brevskipnad”, i Meddelelser fra Det Norske Riksarkiv 3, 1933
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • A. O. Johnsen: “Hvem var den norske Bologna-skolaren 'Dominus Bernardus'”, i HT, bd. 51, 1972

    Segl

  • Seglavtrykk i RA; beskrivelse og tegning i H.J. Huitfeldt-Kaas o.fl. (utg.): Norske Sigiller fra Middelalderen, bd. 1, 1899/1950