Skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Emil Laurentzius Andersen (død 1957) og Ingeborg Bertine Osmondsdatter Udvig (død 1958). Gift 1957 med bibliotekar Sissel Aanderaa (31.5.1926–), datter av sogneprest Johannes Aanderaa (1886–1974) og Margrete Refsdal (1899–1975).

Bjarne Andersen var en av landets fremste skuespillere i etterkrigstiden, med viktige roller i oppsetninger av klassikere som Ibsen, Strindberg og Tsjekhov og i absurd drama.

Han var elev ved Stavanger Teater 1924–26, og hadde senere studieopphold i utlandet med Statens kunsterstipend og Kommunale kinematografers landsforbunds stipend.

Bortsett fra periodene 1958–60 og 1961–63, da han var teatersjef i henholdsvis Stavanger og Bergen, var Bjarne Andersen fra 1944 først og fremst knyttet til Det Norske Teatret. Sammen med skuespilleren Tom Tellefsen og instruktøren Bjørn Endreson etablerte han i 1970-årene en Beckett-tradisjon på teatrets Scene 2 som ble et høydepunkt i nyere norsk teaterhistorie. Her spilte han bl.a. i Mens vi ventar på Godot (1970), Sluttspel (1971) – der han fikk kritikerprisen for rollen som Hamm, 6 Beckett (1975), Pust og fire (1980). Stemmen hans i monologen Samvær i oppsetningen Vera saman (1983) ble tatt opp på bånd før han døde.

Andersen mestret som skuespiller et stort register. Etter gjennombruddet som Rakitin i Ein måned på landet av Turgenjev (1947) var han best kjent som en betydelig karakterskuespiller. I den første nynorske oppsetningen av Gjengangere av Ibsen (1964) var han en livsfarlig Engstrand uten snev av folkekomedie; blant hans senere karakterroller på Det Norske Teatret kan nevnes rollen som Stomil i Tango av Mrózek (1966) og kapteinen i Dødsdansen av Strindberg (1975). Han var imidlertid også en fremragende komiker som med svært enkle midler kunne gjøre små roller til et høydepunkt i forestillingen, f.eks. som indisk elefant i Jorda rundt på 80 dagar av Bengt Ahlfors (1972).

Han var sjef for Rogaland Teater 1958–60 og Den Nationale Scene i Bergen 1961–63. Både i Stavanger og i Bergen hadde han også flere oppgave som instruktør av samtidsdramatikere, som Flyktningen av Hochwälder (1959), og dramatiseringen av Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (1961). Han hadde også begge steder sentrale roller i oppsetninger av Kongsemnerne av Ibsen (1960 og 1962).

Andersen hadde en rekke roller i Radioteatret. Hans karakteristiske stemme ble i 1950-årene landskjent som Richardson i den usedvanlig populære serien “God aften, mitt navn er Cox”, som gjorde gatene folketomme på lørdagskveldene. Han hadde også viktige roller i flere norske filmer, i spennet fra karakterroller som orgelspillende angiver i Nødlanding (1952), som han fikk Statens filmpremie for, og som medlem av streikekomiteen i Streik! (1975), til små komiske biroller som den forvirrede stjernetyderen i familiefilmen Reisen til julestjernen (1976). Han regisserte selv filmene Roser til Monica (1956) og Smuglere i smoking (1956).

Bjarne Andersen hadde stor spennvidde i det private engasjement. Han var både kommunist og katolikk. Dette førte han videre i rolletolkningene, som ofte ble et opprør mot konvensjoner, avsløring av løgn og hykleri – og formidling av tro og overbevisning om at det nytter å holde ut.

Bjarne Andersen var leder av Norsk Skuespillerforbund 1967–69 og fikk foreningens gullnål 1973. Han fikk Kongens fortjenestmedalje i gull 1972 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1977. Han mottok Statens kunstnerstipend 1967, Kritikerprisen 1971 og Stavanger Aftenblads kulturpris 1974.

  • Biografi i TFL, 1991