I realiteten er det både misvisende og umulig å sammenligne idrettsutøvere fra forskjellige epoker. Særlig vanskelig er det å rangere utøvere innenfor en så stor norsk idrettsgren som hopping. Men noen utøvere utmerker seg spesielt, uansett hva man legger til grunn for sine vurderinger. Bjørn Wirkola er blant dem. Særlig hans tre sammenlagtseirer på rad i den tysk-østerrikske hoppuken gjorde ham til en av norsk og internasjonal hoppsports største profiler på 1900-tallet. Wirkola hevdet seg også utenfor hoppbakken; han ble juniornorgesmester i kombinert og spilte toppfotball for Rosenborg.
Bjørn Wirkola viste tidlig at han var et idrettstalent utenom det vanlige. Kombinert var hovedidretten i oppveksten, men han syslet også med fotball, langrenn og spesialhopping. Store avstander og dårlige kommunikasjoner gjorde det vanskelig for finnmarkinger å konkurrere utenfor sitt eget distrikt, men Wirkola fikk etter hvert sjansen til å prøve seg “sørpå”. Dermed ble hans talent også kjent for et større idrettspublikum, noe som i sin tur førte til at han flyttet sørover.
Etter et hopprenn fikk Wirkola tilbud om å jobbe i en sportsbutikk, og 1962 flyttet han fra Alta til Trondheim. Samtidig begynte han for alvor å gjøre seg gjeldende i både kombinert og spesialhopp. Til OL 1964 kvalifiserte Wirkola seg i begge grenene, men fra og med sesongen etter satset han bare på hopping. I perioden 1965–71 tok Bjørn Wirkola 8 norgesmesterskap i hopp, tre i normalbakke og fem i stor bakke. Han vant kongepokalen fem ganger.
Vinteren 1966 ble Wirkola tidens norske hoppkonge, en posisjon han erobret etter verdensmesterskapet i Oslo, da han vant begge hoppkonkurransene. Dermed hadde han tatt begge de gjeveste medaljene i en av Norges paradegrener, noe som i seg selv sikret ham stjernestatus. Samme år satte han den første av sine tre lengderekorder med 146 m i Vikersundbakken – til 5 × 20 i stil! Det faktum at han var finnmarking bidrog nok ytterligere til å øke populariteten. Selv om Wirkola hadde flyttet fra Alta, hoppet han for Alta IF. Slik viste Wirkola at han var finnmarking, og i ham hadde Finnmark fått sin første verdensmester – og det til og med en dobbelt en.
Etter gjennombruddet vinteren 1966 fulgte Wirkolas tre beste sesonger i hoppbakken. Særlig imponerte han i den tysk-østerrikske hoppuken. Denne hoppturneen hadde hatt ry som verdens hardeste og mest prestisjefylte hoppkonkurranse siden den startet 1952–53. Wirkola vant konkurransen sammenlagt tre ganger på rad 1967–69, og han fikk 9 enkeltseirer, den siste 1972. Alt fikk han likevel ikke til: 1968 klarte ikke Bjørn Wirkola å ta noen OL-medalje i hopp.
Wirkola satset etter hvert mer på fotballen. Han spilte seg inn på Rosenborg, som da var i ferd med å etablere seg som den ledende klubben i Trøndelag. Rundt 1970 ble klubben et av landets storlag. Sesongen 1971 ble dette lagets absolutt beste, da ble klubben både serie- og cupmester. Bjørn Wirkola hadde dermed oppnådd suksess innenfor to av landets største og mest fokuserte idretter. Han avsluttet sin toppsatsing i hopp 1972, men fortsatte å spille fotball i RBK frem til 1974.
Bjørn Wirkolas topprestasjoner i flere idrettsgrener sammen med hans finnmarksbakgrunn gjorde ham til en idrettsstjerne utenom det vanlige. Mot slutten av 1960-årene var toppidretten blitt så spesialisert at det var meget vanskelig for utøvere å hevde seg på topplan i så ulike idretter som det Wirkola gjorde. For finnmarkinger fikk han en særlig betydning fordi han satte fylket på det norske idrettskartet. Idretts-Norge viste sin respekt for hans allsidige toppidrettssatsing ved å tildele ham Egebergs ærespris 1971. Hans posisjon var så suveren at uttrykket “å hoppe etter Wirkola” er gått inn i språket som betegnelse på forventninger det nesten er umulig å oppfylle.