Fysiker. Foreldre: Håvard Wiik og Astrid Straume. Gift med Margret Becker.

Bjørn Wiik var en internasjonalt fremtredende kjernefysiker som hadde det meste av sitt yrkesaktive liv utenfor Norge, bl.a. som sjef for det tyske forskningssenteret DESY.

Wiik vokste opp på Eidslandet ved Osterfjorden og i Bergen, der han tok examen artium på reallinjen 1956. Til tross for at han som barn under den annen verdenskrig hadde måttet flykte sammen med andre familiemedlemmer til Storbritannia, mens faren, som hadde vært med i motstandskampen mot tyskerne, gikk i dekning i Norge, valgte Wiik å studere i Tyskland, nærmere bestemt ved det tekniske universitetet i Darmstadt, hvor han tok diplomeksamen i fysikk 1963 og to år senere doktorgraden (dr.rer.nat.) i kjernefysikk.

1965 reiste Wiik til Stanford University i California, USA, der han fra 1968 var knyttet til Stanford Linear Accelerator Center. Han drev eksperimenter med høyenergifotoner og gav viktige bidrag til utviklingen av en ny type partikkelakselerator (mikrotronen). Dette kan sees som første steg på Wiiks vei inn i rekken av betydningsfulle norske og norskættede akseleratorbyggere.

1972 fikk det tyske akseleratorsenteret DESY (Deutsches Elektronen SYnchrotron) i Hamburg ham til å returnere til Europa. Her fortsatte han sine fotoneksperimenter, 1971–72 laget han et utkast til en elektron-proton-kollisjonsmaskin, og sammen med kolleger bygde han flere detektorer for partikkelkollisjoner. Han var med på å gjøre epokegjørende oppdagelser omkring kvarkene, de ørsmå byggesteinene dypt inne i atomkjernene. Ved hjelp av detektoren TASSO oppdaget hans forskergruppe 1979 gluonene, en type partikler som trengs for at kvarker skal binde seg sammen og danne protoner og nøytroner som til slutt bygger opp atomkjernene. Mange mener at hans arbeid med gluonene før eller senere ville ha innbrakt ham Nobelprisen i fysikk.

Wiik ble seniorforsker ved DESY 1976 og var prosjektleder for det store akseleratorprosjektet HERA fra 1981. HERA var en helt ny type elektron-proton-kollisjonsmaskin, med en omkrets på 6,3 kilometer, som stod ferdig 1992. Fra 1993 var Wiik generaldirektør for hele DESY. Dette innebar bl.a. å lede en stab på ca. 1500 personer og forvalte et årsbudsjett på over en milliard kroner. I tillegg var han fra 1981 professor i eksperimentalfysikk ved universitetet i Hamburg.

Wiik var professor II ved Universitetet i Bergen fra 1979. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Norges Tekniske Vitenskapsakademi, det polske vitenskapsakademi og American Academy of Arts and Sciences, samt æresdoktor ved Universitetet i Oslo (1997) og æresprofessor ved universitetet i Krakow. Sammen med kollegaene Paul Söding, Günter Wolf og Sau Lan Wu fikk han 1995 den prestisjetunge EPS High Energy and Particle Physics-prisen fra European Physical Society.

Bjørn Wiik oppholdt seg utenlands det meste av sitt liv. Men han søkte ofte tilbake til fedrelandet og barndomstraktene. Gjennom sine store faglige og menneskelige kvaliteter betydde han svært mye for norsk fysikk og norske fysikere. Det var et slag for norsk og internasjonal fysikk at han ble revet bort i en ulykke i sin egen hage i Tyskland 1999.

Som generaldirektør ved DESY var det ett prosjekt som var særdeles viktig for Wiik: å oppnå høyere energier på elektronene enn det man kan oppnå i en ringformet akselerator. Han foreslo å bygge en såkalt lineærakselerator, TESLA, der elektronenergiene kan bli vesentlig høyere. Typisk for Wiik var at han gikk inn for at denne akseleratoren skulle kombineres med en såkalt frielektronlaser, noe som ville åpne for nye eksperimenter innen biologi, kjemi og fysikk. TESLA, som opprinnelig var planlagt å strekke seg gjennom en 33 km lang underjordisk tunnel fra Hamburg til Westerhorn i Schleswig-Holstein, realiseres nå som et internasjonalt samarbeidsprosjekt og forventes å være i drift fra 2015.

  • Nekrolog i BTid. 6.3.1999
  • H. Høgåsen og E. Osnes: nekrolog i Aftenp. 22.3.1999
  • H. Høgåsen: “Minnetale over Bjørn Wiik”, i DNVA Årbok 2000