Faktaboks

Bjørn Sundquist
Bjørn Richard Sundquist
Født
16. juni 1948, Hammerfest, Finnmark
Virke
Skuespiller
Familie
Foreldre: Arbeidsformann Richard Sten Sundquist (1908–70) og Borghild Pedersen (1906–96). Gift 1971 med billedkunstner Anne-Karin Strand Olsen (12.7.1950–), datter av elektriker og forretningsdrivende Arne Osvald Olsen (1918–82) og butikkmedarbeider Karen Strand (1918–94).
Bjørn Sundquist

Bjørn Sundquist i Unni Straumes spillefilm Thranes Metode fra 1989

Bjørn Sundquist
Av /NTB Scanpix ※.

Bjørn Sundquist er en av de fremste og mest benyttede norske skuespillere i sin generasjon, fra teateret over film til fjernsyn og radio. Han kan ifølge instruktøren Stein Winge spille hva som helst; han er totalt integrert i alt han gjør, et oppkomme av fantasi og fornyelsesevne.

Sundquist tok examen artium i Hammerfest 1967 og gikk på Statens Teaterskole 1969–73. Deretter var han fast ansatt som skuespiller ved Det Norske Teatret 1973–89, så ved Nationaltheatret til 1996. Siden har han vært frilanser.

Han begynte i det mer realistiske rollefag, men utvidet snart registeret i en mer poetiserende og teatral retning. Han har spilt Pierre i Tolstojs Krig og fred, Demetrius i En midtsommernattsdrøm og Mercutio i Romeo og Julie. Samarbeidet med Stein Winge ble innledet via studenten i Faust, fortsatte med nyskapende tolkninger i Ghelderodes Pantagleize (som innbrakte ham Teaterkritikerprisen 1987), Hamlet (hans egen ønskerolle) og Tankred Dorsts Merlin. Fra Nationaltheater-tiden regnes Brand som den viktigste rolleinnsatsen.

I gjestespill på Det Norske Teatret har Sundquist spilt doktor Stockmann i Ein folkefiende, Jago i Othello og tittelrollen i Tsjekhovs Onkel Vanja. Som Jago fylte han scenerommet; med tydelige, men likevel små virkemidler som en dirring i kjeven, en håndbevegelse, et glis, forsket han i ondskapens natur, mente kritikken. Jago er etter manges mening Sundquists mest minneverdige rolle på scenen.

Allerede med sin debutrolle på film, i Pål Bang-Hansens kontroversielle Kronprinsen, vant Sundquist Filmkritikerprisen, 7 år før han fikk Teaterkritikerprisen. Han har stått sentralt på svært mange norske filmers rolleliste. For flyktningdramaet Over grensen (1987) vant han sin første Amanda-pris. Senere minneverdige filmer er Telegrafisten (1993), Drømspel (1994), Ti kniver i hjertet (1994), Pan (1995), Kjærlighetens kjøtere (1995), den Oscar-nominerte Søndagsengler (1996), som innbrakte ham Amanda-pris nummer to, Thranes metode (1998) og Amatørene (2001).

Sundquist forstår samspillet med kameraet, uten overspill. Det er mer tale om å reagere enn å agere. Han tøyler latensen, tilpasser den filmens uttrykksform. Også på fjernsynsskjermen er hans nærvær totalt. I de tre seriene om politiinspektør Konrad Sejer, etter Karin Fossums romaner, finner Sundquist med nesten uhyggelig presisjon rollens psykologi og sporer dens ringvirkninger. Hans Sejer er så uforstyrrelig i sin faderlige fremtoning at at han knapt behøver å røre mange ansiktsmuskler for å uttrykke seg fullkomment klart. Figurene ellers betror seg til ham, ofte i ren panikk over hans taushet, mens spørsmålet utredes: Lar livets likevekt seg gjenopprette etter katastrofer som synes tilfeldige? For rollen som Sejer fikk Sundquist sin tredje Amanda-pris (2000), og som langt den yngste i prisvinnerrekken ble han samtidig tildelt æres-Amanda.

Bjørn Sundquist har også spilt en lang rekke roller i Radioteatret, mange av dem figurer med mye ondskap i seg. Han sier selv at å finne frem til helheten i et menneske som har onde sider, prøve å forstå det likevel og finne grunnen til ondskapen, er en stor utfordring.

Den teknisk begavede Sundquist har kunstnerisk djervhet og en uutslukkelig energi. Han er et stortalent under full kontroll.

Kilder og litteratur

  • HEH 1994
  • opplysninger fra Bjørn Sundquist