Faktaboks

Bjørn Stallare
Bjørn Digre
Død
29. juli 1030, Stiklestad i Verdal, Nord-Trøndelag
Levetid - kommentar
Fødselsår ukjent
Virke
Stallare (hirdleder)

Bjørns slektsbakgrunn og familiære forhold ellers er ukjent, likeledes når han var født og hvor han kom fra. Av og til kalles han Bjørn Digre. Historikeren Edvard Bull d.e. antok at han kunne være fra Rogaland. Men antakelsen bygger bare på at islendingen Hjalte Skjeggesson, ifølge Legendariske saga om Olav den hellige (se nedenfor), en gang møtte Bjørn i Rogaland. Siden Hjalte da var på vei fra Island til Båhuslen, samtidig som sagahandlingen krevde at Bjørn skulle slutte seg til ham på hans videre ferd, synes det ikke å ligge implisitt i fremstillingen at møtestedet også var Bjørns bosted.

Det eneste sikre holdepunktet for Bjørns biografi er at Sigvat skald hyller ham og takker ham for gode råd i en enkeltstrofe, som ikke kan dateres nærmere. Der kalles Bjørn uttrykkelig kong Olavs “stallare”, dvs. leder for kongens hird. Samtidig opplyser Sigvat at han har hatt et godt forhold til “alle den tapre fyrstes stallare”. Men denne ytringen og de omstendigheter – flere stallare – den viser til, får ingen forklaring i Olavssagaen.

Den rolle sagaene ellers lar Bjørn spille under Olav, henger sammen med at han var stallare og derfor som sagaskikkelse anvendelig i flere sammenhenger. Det er umulig å avgjøre hva av det som fortelles, for øvrig svært lite alt i alt, som er historisk. Det er også påfallende at forskjellige versjoner av Olavssagaen gir fullstendig ulikt bilde av hva Bjørn gjorde og betydde, når det gjelder hele to av de tre viktigere sammenhengene der han opptrer.

Som nevnt ovenfor skal Bjørn ha vært med på reisen Hjalte Skjeggesson foretok til Sverige tidlig under Olavs regjering, for å stifte fred mellom Olav 2 Haraldsson og svenskekongen Olof Skötkonung. I den eldste sagaversjonen (Legendariske saga, ca. 1200) har imidlertid ikke Bjørn noen del i det som skjer, og representerer bare et fortellerteknisk nødvendig bindeledd mellom Hjalte og den norske kongen, som Hjalte ifølge sagaen ikke hadde møtt personlig. Snorre har omarbeidet fortellingen fullstendig, med flere personer involvert og med et langt mer komplisert hendelsesforløp, som også gir betydelig rom for Bjørns medvirkning i ulike faser. Neste gang Bjørn opptrer, er etter Olavs flukt til Gardarike i slutten av 1020-årene. Snorre lar i denne situasjonen Bjørn gi etter for påtrykk og bestikkelser og slutte seg til Knud den mektige, før han kommer på bedre tanker og drar til Olav. Legendariske saga sier derimot at Bjørn avviste alle Knuds tilnærmelser, og i stedet lot Knuds utsendinger henge før han tok med seg pengene Knud tilbød, og drog til Olav.

Under slaget på Stiklestad faller Bjørn samtidig med Olav selv. Her er alle sagaene på linje: Bjørn sloss mot Tore Hunds folk og prøvde å felle Tore, men Tore var beskyttet av trolldom. Tore gjennomboret så Bjørn med spydet sitt. Rundt dette spinner sagaene ordspill om “våpen som ikke biter på hundene” o.l., og gjengir også Tore Hunds bemerkning idet han dreper Bjørn: “Slik veider vi bjørn nord i Finnmarkene!”

Kilder og litteratur

  • Óláfs saga hins helga. Die «Legendarische Saga» über Olaf den Heiligen, utg. av A. Heinrichs m.fl., Heidelberg 1982
  • Heimskringla
  • O. A. Johnsen: “Friðgerðar-saga. En kildekritisk undersøkelse”, i HT, rk. 5, bd. 3, 1916, s. 513–539.
  • O. Moberg: Olav Haraldsson, Knut den store och Sverige, Lund 1941