Bjørn Lyng var gjennom hele sitt yrkesaktive liv opptatt av å sette i gang nye virksomheter for å utnytte muligheter der de fleste andre bare så problemer. Han møtte motgang, men lot seg ikke knekke, og da han døde på Kanariøyene, som ble hans hovedvirkefelt de siste tiårene, etterlot han seg flere betydelige bedrifter i eget eie, foruten flere bedrifter som han hadde startet, men som senere har fått andre eiere. At han aldri glemte sin hjembygd Leksvik, fremgår bl.a. av at han ved siden av aktivt engasjement i bygdas næringsliv til det siste også var med på å etablere en stiftelse med eldreboliger der, og at han til sin begravelse ikke ønsket blomster, men heller “en minnegave til vinkjelleren” på eldresenteret.
Lyngs far var utdannet lege og fiolinist fra Dresden og hadde bodd og arbeidet der i nærmere 20 år da han med kone nummer to og tre barn flyttet tilbake til Norge i skyggen av den økonomiske krisen i Tyskland i begynnelsen av 1920-årene. Som medarving etter forretningsmannen Halvor Jenssen, grunnleggeren av Vestlandske Petroleumscompagnie, hadde han vært økonomisk uavhengig frem til den tyske hyperinflasjonen spiste opp hele arven, og med bare en livrente i behold måtte han se seg om etter et nytt utkomme. Hagbart Lyng hadde også tidligere prøvd seg som gårdbruker i Norge sammen med noen slektninger fra Trondheim, men eksperimentet i Tydal huskes mer for den kvartetten de musikalske “bybøndene” etablerte i bygda, enn for produksjonsresultatene. Etter et par kortere mellomspill i Åsgårdstrand og Hurum falt valget på gården Rundhaugen i Kråkmogrenda i Leksvik, og her vokste Bjørn Lyng opp som den yngste av seks barn. Barndomshjemmet var preget av foreldrenes utpreget kontinentale, kulturelle interesser, og hjemme ble det snakket dels dannet riksmål, dels tysk, mens trønderdialekten ble pleiet i omgang med jevnaldrende kamerater.
Allerede i guttedagene viste Bjørn Lyng interesse for ulike tekniske innretninger. Læreren på den todelte grendeskolen, Kristian Indrestrand, var litt av en tusenkunstner, som bl.a. drev med hobbybygging av motorer, og her fikk Bjørn det første innblikk i teknikkens verden. På nabogården Gravås lærte han å håndtere hammer og ambolt av en erfaren bygdesmed, og som 14-åring fikk han, etter et kortvarig opphold utenbygds for å gå på skole, mast seg til å slutte skolen og isteden etablere et eget maskinverksted hjemme på Rundhaugen. Herfra forsynte han de lokale tønne- og sildekasseprodusentene med nye og forbedrede produksjonsredskaper. Etter dette var veien ikke lang til å utvide virksomheten, med delvis selvbygd elektrisitetsverk i en nærliggende foss, som etter hvert skaffet strøm til både maskinene i verkstedet og lys til flere av gårdene i grenda.
Under den annen verdenskrig var flere av familiemedlemmene på Rundhaugen involvert i motstandsarbeid; flere av sønnene i huset hadde etter hvert rømt fra landet, og pinseaften 1944 ble Bjørn Lyng og foreldrene arrestert av tyskerne. Foreldrene ble sendt til fangeleiren Falstad, mens Bjørn havnet hos Gestapo i Trondheim. Da forhørene der ikke gav de ønskede resultater, ble han sendt videre til Grini, og han tilbakte det siste halve året av krigen i forskjellige fangeleirer i Tyskland.
Vel hjemme i Kråkmogrenda begynte den nå 20 år gamle bedriftslederen å bygge opp igjen virksomheten, som hadde lidd mye under hans fravær. Blant de første nyanskaffelsene var en motorsykkel, finansiert gjennom et kontantbidrag fra Nasjonalhjelpen; sykkelen ble flittig brukt til besøk hos kunder og leverandører i Trondheim. Men det viste seg snart at den nesten veiløse Kråkmogrenda var dårlig egnet som åsted for den ekspansjon som måtte komme, og 1947 begynte byggingen av et nytt jernstøperi med tilhørende kraftverk i Vanvikan nede ved Trondheimsfjorden. Blant de mest etterspurte produktene var dørhengsler og brekkjern – begge varetyper som sårt trengtes i gjenreisingen av Norge etter krigen. 1952 begynte man å produsere emaljerte vedkomfyrer, et produkt som det fremdeles var et stort marked for i et land der store deler av befolkningen utenfor byene fortsatt ikke hadde innlagt strøm. Støperiet i Vanvikan ble etter hvert landskjent for høy kvalitet og kreativ bruk av ny teknologi, og bedriften var blant de fire gjenværende i landet (av totalt 102 da den ble startet) da den til slutt ble nedlagt 1971.
Produksjonen av emaljekomfyrer var komplisert, og det ble etablert et eget emaljeringsverk i Rissa (A/S Trøndelag Emaljeverk), mens produksjonen i Vanvikan fortsatte for fullt. 1953 ble Bjørn Lyng valgt inn i kommunestyret i Leksvik og gikk, til tross for fullstendig mangel på lokalpolitisk erfaring, rett inn på plassen som varaordfører. Hans viktigste programsaker var elektrifisering og veiutbygging, og han oppnådde betydelige resultater i løpet av kort tid.
Verre skulle det gå med et annet tiltak, som Lyng nærmest ble presset inn i av sine medpolitikere. Han ble utpekt til å lede en nyopprettet tiltaksnemnd som skulle arbeide for å skaffe industrivirksomhet til kommunesenteret Leksvik. Lyng foreslo å opprette en fabrikk for presisjonsstøping av bl.a. kjøkken- og baderomsarmaturer. Den nye bedriften, som fikk navnet Leksvik Edelmetall A/S, ekspanderte for raskt og hadde dessuten en utro tjener (som også hadde en sentral posisjon i den lokale sparebanken), og etter drøye to års drift måtte selskapet begjære akkord. Lyng hadde da vært ute av prosjektet en tid, men fikk i oppdrag av akkordstyret å overta driften igjen. Virksomheten var i praksis konkurs, men Lyng fikk et rente- og avdragsfritt lån fra Distriktenes Utbyggingsfond og kunne dermed la sitt eget selskap Trøndelag Emaljeverk kjøpe armaturfabrikken, som fikk navnet A/S Leksvikarmatur. Leksvikarmatur ble etter hvert landets ledende produsent av sanitærarmatur og ble 1985 solgt til det landsomfattende VVS-konsernet ORAS.
I begynnelsen av 1970-årene gjorde plasten sitt inntog i VVS-bransjen, og Bjørn Lyng var tidlig ute med å ta den nye teknologien i bruk. Etter først å ha gjort et mislykket forsøk på å få i stand et samarbeid mellom de fem norske rørprodusentene om et nytt produksjonsanlegg for PVC-rør, besluttet han isteden å satse på ABS-plast, og en ny plastrørfabrikk ble reist på en utsprengt tomt ved det gamle anlegget i Vanvikan, mens et anlegg for forkromming av plastdeler, kalt Lycro, fikk plass i nærheten av armaturfabrikken i Leksvik. 1970 fusjonerte de to Lyng-selskapene Trøndelag Emaljeverk og Leksvikarmatur under navnet Lyng Industrier A/S. Bjørn Lyng solgte seg senere ut av Lycro, som i dag er en del av JEBO-gruppen.
Frem til 1970-årene hadde Bjørn Lyng hovedsakelig hatt hjembygda som ramme for sine virksomheter. Et unntak var kjøpet av en armaturfabrikk på den spanske atlanterhavsøya Tenerife i midten av 1960-årene. Griferia Lyng i Santa Cruz fikk nyte godt av Lyngs pågangsmot og oppfinnsomhet, og den lokale fabrikksjefen Manuel Fernandez skulle senere bli en av Lyngs nærmeste medarbeidere, men bedriften ble aldri noen stor økonomisk suksess. Annerledes var det med selskapet Elsafe International, som Lyng opprettet i fosenbygda Mosvik 1978. Bedriften, som flyttet til Leksvik 1996, er verdens ledende produsent av hotellsafer, og ble solgt til Vingcard 1997.
Lyng ville utnytte selskapenes støperitekniske kompetanse til å bli med på det norske oljeeventyret, og 1984 ble selskapet Lyng Drilling opprettet for å produsere boreutstyr til petroleumsindustrien. Senere har firmaet utvidet produksjonen til å omfatte avansert sageutstyr til bruk på spesielt harde materialer.
Mer enn 40 års hvileløs innsats som næringslivsgründer begynte etter hvert å sette spor, og 1985 flyttet Bjørn Lyng til Gran Canaria med det for øye å gradvis trappe ned til en pensjonisttilværelse under varmere himmelstrøk. Men heller ikke her kunne han la være å engasjere seg i det lokale næringslivet. 1987 kjøpte han et større landområde på øya, hvor han lot reise et stort turistkompleks, Anfi del Mar, med 900 luksusleiligheter som selges/leies ut etter timeshareprinsippet, restauranter, sportsanlegg m.m. Dette engasjementet ble senere fulgt av nyopprettede selskaper innen alternativ energi (Lyng Energi), avsalting av sjøvann (Aqualyng) og plast (Lyng Composite), samt ytterligere et turistanlegg, Anfi Tauro, i Taurodalen. – Lyng trakk seg ut av den norske delen av virksomheten 1987 og overlot ansvaret for den til sine tre sønner. Morselskapet Lyng Gruppen AS har (2007) ca. 170 ansatte og ledes av Ragnar Lyng (1953–).
Bjørn Lyng mottok gjennom livet en lang rekke utmerkelser. Han var æresborger av Kanariøyene og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1985. Lyng døde på Gran Canaria høsten 2006 etter en tids sykdom.