Offentlig tjenestemann, embetsmann og diplomat. Foreldre: Sivilingeniør Diderich Hegermann Lund (1888–1986) og Sigrid Emilie Helliesen (1892–1987; se Sigrid Helliesen Lund). Gift 1) 10.3.1951 med cand.psychol. Bente Onsager Fredriksen (13.3.1921–6.3.1995), datter av banksjef Oscar Fredriksen (1876–1955) og Ragnhild Onsager (f. 1889), ekteskapet oppløst 1964; 2) 14.5.1966 med sosionom Ebba Sundt f. Andersson (20.7.1927–), datter av gartner Josef Andersson (1888–1967) og Nelly Larsen (1892–1978). Sønnesønns sønn av Bernt Lund (1812–85); sønnedatters sønnesønn av Diderich Hegermann (1763–1835); dattersønns sønnesønn av Ole Wilhelm Erichsen (1793–1860).

Bernt H. Lund har hatt ansvarsfulle oppgaver innen kommunal administrasjon i Oslo og ledet viktige offentlige utredningsarbeider. Han har også arbeidet med internasjonale spørsmål og u-hjelp og var Norges første ambassadør i det frie Namibia.

Lund vokste opp i et hjem preget av politisk engasjement og foreldrenes kristen-pasifistiske livssyn. 1942, samme år som han tok examen artium, ble han arrestert for illegal avisdistribusjon og satt på Grini og deretter i Sachsenhausen i Tyskland frem til frigjøringen 1945. Etter krigen studerte han statsvitenskap ved universitetet i Stockholm og tok pol.mag.-eksamen der 1949. 1953–63 var han ansatt som lektor ved Norges Kommunal- og Sosialskole og var rektor der 1963–67. Lund var formann i den radikale studentorganisasjonen Clarté i Stockholm 1948–49 og i Det norske Studentersamfund i Oslo 1951. Han var medlem av sentralstyret i Arbeidernes Ungdomsfylking 1952–58 og medlem av byrået i den sosialistiske ungdomsinternasjonalen 1954–57.

Lund var pasifist og NATO-motstander og deltok bl.a. i oppstartingen av det opposisjonelle bladet Orientering. Med sitt avvikende sikkerhetspolitiske syn kunne han under den kalde krigen ikke regne med å oppnå rikspolitiske topposisjoner i Arbeiderpartiet. Han engasjerte seg i kommunalpolitikk og kommunal administrasjon og var medlem av Oslo bystyre 1956–67, fra 1960 også av formannskapet. Han ledet også flere kommunale styrer og utvalg, bl.a. Oslo skolestyre 1964–67.

1967 skiftet Lund rolle fra kommunalpolitiker til ledende kommunal administrator. Han hadde de ansvarsfulle stillingene som sykehusrådmann i Oslo 1967–69 og finansrådmann 1970–85. Han spilte også en viktig rolle når det gjaldt å få bygd ut det lenge forsømte Vaterland-området i byen.

Lund var tilbakeholdende med politisk profilering etter at han ble kommunal toppadministrator. Unntaket var avvisning av norsk medlemskap i De europeiske fellesskap (EF) 1972. Han ble formann i Arbeidernes Informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK), som samlet de medlemmene av Arbeiderpartiet som gikk mot eget parti i denne saken. Da en del av AIK brøt ut av partiet våren 1973 og ble en del av Sosialistisk Valgforbund, hørte Lund til dem som forble trofaste mot Arbeiderpartiet. Hans EF-standpunkt sprang ut av motstand mot å sementere blokkdelingen i Europa. Sovjetblokkens sammenbrudd 1989–91 og utvidelsen av EU gjorde at han skiftet syn, og foran den neste folkeavstemningen om saken 1994 var han tilhenger av norsk medlemskap.

Da styringssystemet i Oslo ble lagt om i 1980-årene, gikk Lund ut av den kommunale administrasjon og over til internasjonale oppgaver, som alltid hadde opptatt ham. Han var departementsråd i Departementet for utviklingshjelp 1985–89 og spesialråd for bistand i Utenriksdepartementet 1990. Samme år ble han ambassadør og NORADs stedlige representant i Namibia, en rollekombinasjon som da ble etablert for første gang. Fra 1993 har Lund vært frittstående konsulent i offentlig administrasjon og forvaltningsutvikling for Oslo kommune og NORAD, med oppgaver i Mosambik, Namibia, Tanzania og Sør-Afrika.

Lund har hatt en rekke viktige verv i offentlige og private styrer, råd og utvalg. Han var nestleder i Rådet for sosialarbeiderutdanning 1965–68, leder i Rådmannsutvalget i Norske Kommuners Sentralforbund 1977–83, leder av Teleutvalget 1980–83, styreleder i OBOS 1987–90, leder av programstyret for forskningsprogrammet Stat, samfunn, demokrati og offentlig forvaltning i utviklingsland under Norges forskningsråd 1994–99, rådsleder i organisasjonen SOS barnebyer 1993–2000 og styreleder i Namibiaforeningen 1993–94 og i Det Norske Kammerorkesters venner 1996–97. Han har også ledet viktige utredningsarbeider, som pensjonsutvalget 1993–94 og Grønn skattekommisjon 1994–96. Det første vurderte tiltak mot utstøtingsmekanismene i arbeidslivet, men pekte også på muligheten av en heving av pensjonsalderen for å beholde folk i arbeid. Den andre utredet en flytting av beskatning fra arbeidskraft til forurensende virksomhet.

“Jeg har alltid likt å administrere. Derfor har jeg søkt posisjoner hvor det å ta avgjørelser er viktig,” sa Lund i et intervju med avisen Nationen 1984. Han bekjente seg også til “lojalitet”. Lund var kontroversiell da han ble valgt til finansrådmann mot kompakt borgerlig motstand i bystyret. Denne motstanden forsvant, og Lund fikk sterk anerkjennelse for engasjement, dyktighet og lojalitet av Høyres ordfører da han gikk av. Slike egenskaper har preget ham også i hans øvrige oppgaver.

Bernt H. Lund har mottatt en rekke ordener og utmerkelser i Norge og utlandet. Han er bl.a. kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Nordstjärneorden, Finlands Lejons orden, Islands Falkeorden og Order of the British Empire, og han har mottatt St. Hallvard-medaljen fra Oslo kommune og Venstres miljøpris.

  • Sosialarbeiderne og sosialforvaltningen, 1960
  • Utdanningen av sosialarbeidere i Norge. Utredning og forslag, 1963
  • Styringssystemet i Oslo kommune. Parlamentarisme og desentralisering, 1995 (2. utg. 1999)
  • Grønne skatter – en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting, NOU 1996:9, 1996
  • Beretning om Oslo kommune for årene 1948–1986, 2000
  • Stud. 1942, 1967
  • HEH, flere utg.
  • A. Hellevik: Det ansvarlige opprør. AIK og EF-motstanden i Arbeiderpartiet, 1979
  • Ø. Tutvedt: 40 år for velferdsstaten. Norges kommunal- og sosialhøgskoles historie 1950–1990, 1990
  • opplysninger fra Bernt H. Lund 2002
  • T. Halvorsen: Partiets salt. AUFs historie, 2003