Skøyteløper og syklist. Foreldre: Bernt Kristian Laurits Evensen (1876–1928) og Eugenie Henrethe Johansen (1879–1951). Gift med Linnea Edlund (18.3.1914–7.5.1994).

Bernt Evensen var en idrettsmann av internasjonalt format i 1920- og 1930-årene. Han sikret seg olympisk gull og VM-titler på skøytebanen, og han tok ikke mindre enn seks nordiske mesterskap i banesykling.

Evensen vokste opp på Grünerløkka i Kristiania, i en bydel som i 1920-årene var sterkt befolket, og som innen sin midte hadde en lang rekke fremragende idrettsutøvere. Bernt Evensen ble vel den største av dem alle. Klengenavnet “Bæla” ble fort kjent langt utenfor bydelen.

Evensen var en særpreget idrettsmann. Han var først og fremst en taktiker, noe som kom spesielt til syne i hans sykkelsprint, men han tok også disse egenskapene med seg på isen. Der var han dessuten en mester i å beherske dårlige føreforhold. Han var i all sin tid en duellenes mann. Tiden kom i andre rekke, bare parkameraten var beseiret. Det er ganske typisk for Bernt Evensen at han i løpet av sin store skøytekarriere bare satte én rekord, nemlig norgesrekorden på 1000 m fra 1927.

Evensen dukket opp som en dyktig gutteløper allerede 1921, snaut 16 år gammel, og han trakk seg ikke tilbake før han 1940 hadde vunnet det norske AIF-mesterskapet. Han hadde nemlig meldt seg inn i Arbeidernes Idrettsforbund 1935, etter at han hadde vunnet sitt fjerde og siste norgesmesterskap. I denne sesongen ble han da også arbeideridrettsverdensmester.

Som senior lot han høre fra seg for alvor med en fjerdeplass i norgesmesterskapet 1925, og året etter ble det bronse i verdensmesterskapet. Og så slo han ut i full blomst 1927. Da ble han den tredje skøyteløperen som tok “the triple” – VM, EM og NM i samme sesong, med solide seirer både på 5000 og 10 000 m i de to internasjonale mesterskapene. Dette var ganske bemerkelsesverdig i og med at han året etter fikk olympisk gull på 500 m. Snaue 23 år gammel hadde han altså vunnet alt av betydning innen skøytesporten. Når OL-gullet er nevnt, må det føyes til at han delte denne seieren med finnenes store Clas Thunberg, og at han samtidig fikk sølv på 1500 m og bronse på 5000 m under lekene i St. Moritz. OL-sølv ble det også på 500 m under fellesstartlekene i Lake Placid 1932, hvor Evensen viste seg som amerikanernes og kanadiernes likemann når det gjaldt tekniske ferdigheter.

I EM og VM ble det i tiden som fulgte tre sølv- og to bronseplasseringer, men det skulle også bli mer gull. 1927 hadde Evensen blitt verdensmester i Tammerfors under meget vanskelige isforhold. 7 år senere kom han til VM i Helsingfors, hvor den finske isen var enda dårligere. Det hindret ikke Bernt Evensen i å vinne mesterskapet suverent foran finnenes Birger Wasenius og vår egen Ivar Ballangrud.

Like i nærheten av Bernt Evensens bosted lå sykkelvelodromen på Dælenenga Idrettsplass, og ikke noe var mer naturlig enn at også denne arenaen ble hans tumleplass. Sprintmatchene mellom Evensen og den danske olympiamesteren Willy Falck-Hansen hørte til førkrigstidens fremste idrettsdueller i hovedstaden. For øvrig bidrog seks gull i nordiske mesterskap og 11 gull i NM til at Bernt Evensen fremstår som Norges suverent fremste banesprinter på sykkelsportens område. Han kan vel også karakteriseres som en meget verdig vinner av Egebergs ærespris. I hans premiesamling finnes også 7 kongepokaler, fire vunnet på skøytebanen og tre i sykkelmesterskapene.

Bernt Evensen drev i alle år sin lille transportforretning. Han bevarte sin interesse for idretten hele livet, selv etter krigen deltok han i noen mindre sykkelkonkurranser, og han virket i mange år som skøytetrener. Han døde 1979, vel 74 år gammel.

  • Forfatterens arkiv