Pressemann, forfatter og filmsensor. Foreldre: Distriktslege Peter Lynge Nissen (1865–1959) og Marie Balchen (1863–1927). Gift 30.8.1921 i Skien med Anna Helene Gustava Backer (8.6.1891–17.10.1968), datter av stadsfysikus Jan Backer (1859–1951) og Marie Louise Blom (1865–1948).

Bernt A. Nissen var en meningssterk og frittalende politisk redaktør i Dagbladet da han 1931 overtok som sjef for Statens Filmkontroll. Gjennom mer enn 30 år satte han sitt preg på norsk filmpolitikk. Han utgav også flere bøker om nyere norsk historie, særlig med tilknytning til partiet Venstre.

Nissen vokste opp i et hjem der humanistisk livssyn preget diskusjoner om politikk og samfunnsproblemer. Han tok examen artium 1911, studerte deretter filologi og tok språklig-historisk embetseksamen 1918 med en hovedoppgave om Morgenbladet og bondeoppositionen. I Studentersamfundet, hvor skarpskodde debattanter krysset klinger, var han en ivrig deltaker. Hans brede kunnskaper om utenrikspolitikk og hjemlige samfunnsforhold førte til at han ble ansatt som utenriksmedarbeider i Verdens Gang rett etter eksamen. Han var også aktiv i Venstre, hvor han både talte og skrev om nyliberalismen i Storbritannia og Frankrike, som han ville ha innført i Norge.

1921–22 var Nissen VGs korrespondent i Paris. Men det var den hjemlige politikken som interesserte ham mest, og han nølte ikke da han 1922 ble bedt om å komme til Stavanger Aftenblad som stedfortredende redaktør for Lars Oftedal, som var valgt inn på Stortinget. Stavanger Aftenblad var en av de store venstreavisene, og Nissens lederartikler, som han skrev hver dag, ble lagt merke til. Etter bare ett år i Stavanger ble han fristet av et tilbud om å bli stortingsmedarbeider i Dagbladet. I de neste årene var han med på å prege avisens politiske linje, spesielt da han 1928 ble politisk redaktør etter at Einar Skavlan hadde fått permisjon for å bli sjef for Nationaltheatret. Det var politisk en turbulent tid, preget av sterke brytninger i samfunnet, og Nissen stod frem som en uredd og markant redaktør. Landets første arbeiderpartiregjering ble styrtet av Johan Ludvig Mowinckel etter knappe tre uker. Nissen var ikke enig med venstrelederen. Det politiske Norge skulle senere mange ganger oppleve at redaktøren ikke var redd for å opponere mot Venstre.

Skavlan hadde ikke suksess som teatersjef og gikk tilbake til redaktørstolen etter to år. Han var ikke begeistret for alt redaktørvikaren hadde gjort i hans fravær, og den skriveglade Nissen begynte å se seg om etter en ny stilling. Ganske overraskende overtok han 1931 stillingen som filmsensor og sjef for Statens Filmkontroll. Helt fra opprettelsen av filmkontrollen 1913 hadde det vært diskusjoner om berettigelsen av filmkontroll, og Dagbladet hadde alltid vært imot; det samme var en rekke venstrefolk. Johan Ludvig Mowinckel advarte i Stortinget mot en “tantemoral”, mens mange av kirkens folk ville ha totalforbud mot all film og sedelighetsforeninger kjempet innbitt mot filmfremvisning og fikk mange nye medlemmer. Mange forstod likevel at filmen hadde kommet for å bli: “La kommunen overta kinoteatrene og drive dem slik at de kan bli til velsignelse og ikke til forbannelse,” het det f.eks. i en uttalelse fra lærerlaget og skolestyret i Stavanger.

Det ble filmsensur, filmlov og enkelte kommunale kinoer, og diskusjonene fortsatte med varierende styrke. Da Nissen overtok filmkontrollen, var de fleste større problemer løst, og han kunne ofre mer tid og krefter på å hjelpe frem norsk filmproduksjon. Han klarte å få politikerne interessert i den nye kunstart. 1947 ble Statens Filmråd opprettet, med flere kjente politikere og kunstnere som medlemmer. Nissen ble rådets formann og stod etter hvert frem som en av filmens fremste talsmenn i Norge. Han satt i stillingen som filmsensor til han gikk av med pensjon 1962. Deretter fortsatte han arbeidet med Statens Filmarkiv, som han påbegynte 1935 og hvor det meste av norske dokumentar- og kortfilmer er samlet.

Ved siden av filmsensorarbeidet holdt Bernt A. Nissen stortingskronikker i NRK 1931–39 (først hver uke, senere hver 14. dag) og månedlige filmkronikker samme sted 1934–40, og han var spaltist i VG fra 1945. Hans sterke samfunnsinteresser kom også til uttrykk gjennom en rekke bøker, artikler og foredrag. Han var særlig opptatt av Venstres historie og skrev bl.a. biografier om flere sentrale venstrepolitikere, f.eks. Gunnar Knudsen (1957). Blant hans øvrige bøker bør særlig nevnes de populære fremstillingene av to viktige år i nyere norsk historie, 1905 og 1814, samt bind 6 og 7 i verket Vårt folks historie (1964). Nissen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1962.

    Et utvalg

  • Morgenbladet og bondeoppositionen, utrykt h.oppg., 1918
  • 1905, 1930
  • Venstre i Norge (sm.m. J. S. Worm-Müller og A. Bergsgård), 1933
  • Ideen bak partiene, 1938 (engelsk utg. Political Parties in Norway, 1949; ny, utvidet utg. 1951)
  • 1814, 1945 (ny utg. Året 1814, 1964)
  • Gammel eller ny valgordning, Sak og samfunn 8, Bergen 1945
  • Politikk for alle (sm.m. O. Gjerløw, H. M. Lange og G. Ousland), 1949
  • Gunnar Knudsen, 1957
  • Det nye Norge grunnlegges, bd. 6 i A. Coldevin m.fl. (red.): Vårt folks historie (VFH), 1964
  • Nasjonal vekst, bd. 7 i VFH, 1964
  • Stud. 1911, 1936, 1961
  • A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • S. Evensmo: Det store Tivoli, 1967
  • HEH 1968
  • G. B. Nissen og H. Nissen: Slekten Nissen fra Bov sogn i Sønderjylland, Trondheim 1978
  • H. F. Dahl (red.): Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993
  • Tegning av Randi Monsen, 1945 el. 1946; Dagsavisens billedarkiv; gjengitt i Arb.bl. 1946