Bernt Ingvaldsen satt på Stortinget for Høyre i nesten 30 år og var stortingspresident 1965–72.
Ingvaldsen vokste opp i et borgerlig miljø i Trondheim og tok examen artium der 1920. Etter studier ved elektrolinjen på NTH ble han sivilingeniør 1925 og arbeidet 1926–28 som assistent ved NTHs elektroniske laboratorium. 1929 ble han ansatt som konstruktør ved A/S National Industri, og allerede 1932, bare 30 år gammel, ble han sjef for selskapets fabrikk i Drammen, der han tidlig ble betraktet som en industrimann med både lederegenskaper og stor teknisk innsikt. 1949 ble han bedriftens administrerende direktør, en stilling han beholdt helt frem til 1968.
I mange år hadde Bernt Ingvaldsen ønsket å skaffe seg sin egen bedrift. Denne drømmen ble først realisert 1968, samme år som han sluttet i A/S National, da han kjøpte Wessels Kabelfabrikk A/S. Der fikk han på sine eldre dager anledning til å utfolde sitt betydelige tekniske talent og konstruere bl.a. nye landbruksmaskiner.
Det var imidlertid som politiker Ingvaldsen ble landskjent. Da krigen sluttet 1945, stod landet ovenfor betydelige gjenreisingsoppgaver. En slik situasjon kalte på ledere av Bernt Ingvaldsens støpning. Han var levende opptatt av fedrelandets vel, var en glødende forsvarsvenn, men samtidig praktisk, jordnær og nøktern og uten synderlig sans for de store ord. Han hadde opparbeidet seg en solid posisjon i Drammen. Da det politiske liv kom i gang igjen, ble han 1945 valgt til Stortinget for Høyre i Buskerud, et sete han beholdt helt frem til 1973. Han var dessuten medlem av Drammen kommunestyre 1946–59.
På Stortinget var han i tur og orden medlem av universitets- og fagskolekomiteen, skog- og vassdragskomiteen og finans- og tollkomiteen. 1961–65 var han formann i militærkomiteen, der han ble sittende som medlem helt til han gikk ut av Stortinget 1973. Han ble dessuten valgt til medlem av Stortingets Nobelkomité og var komiteens viseformann 1970–75. For Ingvaldsen var det norske forsvar viktigere enn det meste. Gjennom hele sitt politiske virke arbeidet han for å bevare en stø og vestlig forankret utenriks- og forsvarspolitikk, noe han mente Norges enklest ville oppnå gjennom medlemskap i De europeiske fellesskap, som han var en varm tilhenger av.
Da Ingvaldsen ble valgt til Stortinget, var han uten politisk erfaring, men på meget kort tid mestret han overgangen fra næringslivets kommandolinjer til politikkens demokratiske beslutningsprosess. Han ble tidlig en markant politisk skikkelse med sterke, ofte kontroversielle meninger. Som den kraftfulle og helstøpte personligheten han var, ble hans omstridte meninger likevel ikke til hinder for en rask politisk karriere. Han var viseformann i Høyres stortingsgruppe 1961–65, 1. viseformann i Høyres landsstyre 1954–62 og medlem av sentralstyret 1962–74.
1965 ble Bernt Ingvaldsen valgt til Stortingets president, og han ble gjenvalgt 1969, men måtte vike plassen for Arbeiderpartiets Leif Granli etter regjeringsskiftet høsten 1972. Som president opptrådte Ingvaldsen med stil og naturlig verdighet og ivaretok omhyggelig alle formkrav. Likevel ble det strid om hans opptreden da regjeringen Borten gikk i oppløsning mars 1971. Det ble hevdet at Ingvaldsen tiltok seg en mer selvstendig rolle enn det konstitusjonen gav grunnlag for, og han ble beskyldt for å bruke unødig lang tid på de sonderinger han skulle foreta på Kongens vegne. Arbeiderpartiet fremstilte dette som et partipolitisk forsøk på å gi de borgerlige partier tid til å bli enige om å danne en ny borgerlig regjering. Det som hendte, kunne likevel ikke rokke ved hans ettermæle som en rettskaffen og sterk politiker som var til å stole på.
Bernt Ingvaldsen og hans krets var lite opptatt av å gi Høyre en bredere appell. Den mer utålmodige og reformorienterte folkepartilinjen hadde han lite til overs for. Derfor betraktet de fleste ham som en temmelig mørkeblå representant for næringslivs-Høyre, som dyrket omkostningsbevissthet, ansvarlighet og måtehold. Selv om han kunne være åpen og svært liberal i enkelte verdi- og livssynsspørsmål, mente mange at han var for statisk og stillestående konservativ og at tiden var i ferd med å løpe fra ham. Ikke desto mindre gav John Lyng, som tilhørte de mer reformvillige, en karakteristikk av ham som yter ham større rettferdighet: “Ingvaldsen ga et godt korrektiv for enkelte av oss andre med nyttige kritiske analyser og kommentarer.” Alle, både i og utenfor hans eget parti, var imidlertid enige om at Ingvaldsen var en mann som inngav tillit og var til å stole på.
Bernt Ingvaldsen innehadde også en lang rekke tillitsverv innenfor politikk og næringsliv både lokalt og nasjonalt. Han var bl.a. varaordfører i representantskapet i A/S Årdal og Sunndal Verk 1946–66 og medlem av hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen 1955–75.