Faktaboks

Bernhard Getz
Født
21. mars 1850, Strinda (nå Trondheim), Sør-Trøndelag
Død
1. november 1901, Kristiania
Virke
Jurist
Familie
Foreldre: Kjøpmann og bankbokholder Anton Lauritz Getz (1817–68) og Anna Christence Jenssen (1825–94). Gift 1877 med Fredrikke Johanne Kristine Berg (7.12.1855–11.5.1924), datter av sogneprest Ole Andreas Berg (1819–61) og Henriette Marie Jenssen (1833–62). Fetter av Alfred Getz (1862–1922).
Bernhard Getz
Bernhard Getz
Av /NTB Scanpix ※.

Bernhard Getz regnes som en av Norges aller fremste jurister gjennom tidene, og ingen kan måle seg med ham som lovreformator.

Getz' usedvanlige begavelse kom tidlig til uttrykk. Han gikk på Trondhjems Katedralskole og tok 1868 examen artium som preseterist. Hans artiumstiler vitner om en bråmoden ung mann, med en sjelden kombinasjon av kunnskaper, klokskap og evne til resonnement. Ved juridisk embetseksamen 1873 oppnådde han karakteren “Laud med innstilling”. Før Getz var det av jurister bare A. M. Schweigaard som 1831 var blitt innberettet til kongen for sitt eksamensresultat. Etter disse har denne ære aldri blitt noen juridisk kandidat til del.

Etter et år som edsvoren fullmektig reiste Getz på en studiereise til utlandet 1875. Men etter et halvt års tid vendte han hjem for å konkurrere om et ledig professorat med den fem år eldre Oscar Platou, som tok den juridiske doktorgrad 1876 som den første i Christiania. Getz vant konkurransen. De prøveforelesninger han holdt i forbindelse med denne konkurransen, brakte ham ry som en vitenskapsmann som allerede var i full blomst. Særlig oppmerksomhet vakte avhandlingen Om den saakaldte Delagtighed i Forbrydelser. Johs. Andenæs har om denne uttalt at det “er nesten ikke til å tro at delaktighetsavhandlingen er skrevet av en 25-åring, to år etter juridisk embetseksamen”. I avhandlingen gikk Getz til angrep på kriminallovens (1842) fundamentale skille mellom gjerningsmann og medvirker (deltaker). Loven opererte med særskilte strafferammer for ulike kategorier medvirkere. Getz mente at denne sondring ikke var holdbar, og at enhver som ut fra årsakslæren hadde bevirket eller medvirket til at forbrytelsen fant sted, var skyldig i denne.

1876 ble Getz utnevnt til professor i lovkyndighet i Christiania. Han var ennå ikke fylt 26 år. Han overtok fagene strafferett og straffeprosess. I sistnevnte fag må særlig fremheves hans avhandling Om en Reform i Varetægtsarrestvæsenet fra 1878. Han gikk her til et kraftig angrep på bruken av “varetægtsarrest”. Helge Røstad har karakterisert denne som fylt av et særlig engasjement: “Den er livfull, undertiden heftig og besk.” Getz behandlet også sivilrettslige emner som skifte og konkurs. Disse arbeider ble karakterisert som banebrytende.

1885 gav Getz ut avhandlingen Om en forandret Rettergangsmåde i straffesager. I denne kritiserte han flere av de forslag som Jurykommissionen av 1882 nylig hadde lagt frem. Getz gikk bl.a. mot forslaget om å innføre jury i norsk straffeprosess; han mente at lekmenns deltakelse i straffeprosessen burde sikres ved meddomsretter, hvor fagdommere og lekdommere var sammen om avgjørelsene. I avhandlingen pekte Getz også på at kriminalloven med sine uklarheter og mange subtile sondringer ikke var tilpasset en straffeprosess med jury, som suverent skulle avgjøre også skyldspørsmålets rettslige side. Med andre ord: Skulle man ha jury, måtte også straffeloven endres.

Med denne avhandling skrev Getz seg inn i en ny rolle, som ble hans viktigste i og for det norske samfunn: den store lovreformatoren. 1885 oppnevnte Sverdrup-regjeringen to lovkomiteer, én for å utarbeide forslag til ny straffeprosesslov basert på jurysystemet og én for å omarbeide straffeloven. Jurymotstanderen og høyremannen Getz ble formann for begge komiteene. Etter 10 måneder la den første komiteen 1886 frem forslag til ny straffeprosesslov. Utkastet bærer i høy grad preg av Getz' kombinasjon av briljant teoretisk innsikt og dyp innlevelse i de mange praktiske problemer straffeprosessen reiser. Den nye loven ble vedtatt 1. juli 1887, i det alt vesentlige i samsvar med komiteens forslag. Denne loven ble først erstattet av straffeprosessloven av 1981, og grunnstammen i den er faktisk videreført i den nye lov. Den annen komité – Straffelovkommissionen – la 1887 frem et foreløpig utkast til alminnelig del av en ny straffelov. Det høstet en reservasjonsløs anerkjennelse, også i utlandet. Resten av arbeidet ble utsatt, bl.a. fordi komiteen fikk i oppdrag å foreslå endringer i de deler av kriminalloven som var dårlig tilpasset jurysystemet. Forslaget ble fremmet 1888 og lagt til grunn ved lovrevisjonen 1889.

Den nye straffeprosesslov instituerte en selvstendig påtalemyndighet i Norge, og Getz ble utnevnt til landets første riksadvokat 1889. Han rakk å sette sitt preg på oppbyggingen av den nye etaten og angi den påtalemessige kurs, før han etter vel halvannet år som riksadvokat fikk tjenestefri for å fortsette arbeidet med en ny straffelov. Straffelovkommissionens utkast ble lagt frem 1896. Men i mellomtiden hadde Getz personlig utarbeidet et utkast til ny straffelov (1893) og ulike utkast i delemner. Særlig skal nevnes hans forslag om å heve den kriminelle lavalder fra 10 til 14 år – for å erstatte straff med oppdragende foranstaltninger. Slike behandlingstiltak skulle kunne settes i verk også for lovbrytere mellom 14 og 16 år. Lovutkastet inneholdt også forslag om en ny reaksjon: den betingede dom.

Om Getz' virke i Straffelovkommissionen har Per Augdahl uttalt at han var den drivende kraft i arbeidet, og at dens innstillinger “praktisk talt kan betegnes som Getz' egne verker”. Og professor Francis Hagerup, som var fetter av Getz' mor og en nær venn og kollega, og dertil Justiskomiteens formann da forslagene ble behandlet der, uttalte i minnetalen 1901 at “et sådant Arbeide, udført av en enkelt Mand, er noget nær uden Sidestykke i Strafferettens Historie”. I et foredrag 1894 gav Getz uttrykk for grunntanken i straffelovreformen gjennom en kritikk av kriminalloven av 1842: “Det er som den alene spørger om, hvad der er strafværdigt, og hvilken Straf der passende kan anvendes. Den bekymrer sig lide om i det enkelte Tilfælde ogsaa noget kan opnaaes ved at anvende Straf, og enda mindre om ikke andre Forholdsregler vilde være et bedre Middel mot Ondet…”

Det var denne grunntanken som lå bak Getz' arbeid med en lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskap, som ble vedtatt 1900, og hans viktige bidrag til vergerådsloven av 1896. Rune Slagstad gir en treffende oppsummering når han peker på at det hører til “historiens forunderlige dialektikk” at Getz, som høyremann og jurymotstander, ble “en av venstrestatens sentrale reformister”. Slagstad har også rett i at straffeloven av 1902 “ble mønsterdannende i europeisk kriminalrett”. Den er fortsatt vår gjeldende straffelov, selv om den naturligvis er reformert på en rekke punkter i årenes løp. Mot slutten av sitt liv tok Getz 1898 fatt på en ny stor oppgave: reform av sivilprosessen. Han rakk å utarbeide utkast til ny domstolslov og lov om rettergangsmåten i tvistemål. I det videre arbeid med disse reformer var utkastene utvilsomt av stor betydning.

Bernhard Getz ble aldri rikspolitiker som vennen Hagerup, men han var i mange år medlem av Kristiania bystyre. Fra 1884 var han medlem av formannskapet, 1889 viseordfører og 1891–92 ordfører i Kristiania. Getz hadde ellers en rekke private og offentlige verv. Av disse kan nevnes at han var medlem av Stortingets Nobelkomité fra 1897.

Getz døde brått 1. november 1901 – midt i sin kraftfulle livsgjerning som lovreformator. Et større tap er det sjelden et lite samfunn lider ved en enkelt persons død. For å fullstendiggjøre bildet av den store jurist og reformator, er det grunn til å fremheve hans humane sinnelag og vennesæle personlighet. Her er kildene entydige. I sin minnetale sa Hagerup det slik: “Vi finder Sporene av hans Medfølelse med alt menneskeligt ikke mindst i hans Lovudkast. Bag de tilsynelatende tørre Lovparagrafer vil en lydhør Iagttager fornemme de varme Pulsslag af et stort Menneskehjærte.

Verker

  • Bibliografi finnes som bilag til Adler Vogts biografi (se nederfor, avsnittet Kilder)

    Et utvalg

  • Om den saakaldte delagtighed i forbrydelser, i Norsk Retstidende 1876, s. 1–65 (også trykt i Juridiske Afhandlinger, 1903, s. 3–94)
  • Om en Reform i Varetægtsarrestvæsenet, i Norsk Retstidende1878, s. 113f.
  • Om en forandret Rettergangsmåde i straffesager, 1885
  • Artiumsstiler som bilag til Adler Vogts biografi

Kilder og litteratur

  • P. Augdahl: biografi i NBL1,bd. 4. 1929
  • A. Vogt: Bernhard Getz,1950
  • H. Røstad: “Landets første Riksadvokat – reformatoren Bernhard Getz”, i Lov og Rett1967
  • J. Andenæs: Store navn i norsk rettsvitenskap,1977
  • F. Gripne i Riksadvokater gjennom 100 år,1990
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger,1998