Skiløper. Foreldre: Gårdbruker Martin Mørdre (1892–1960) og hustru Signe (1898–1958). Gift 1969 med Harald Lammedal (17.4.1943—), ekteskapet oppløst.

Berit Mørdre var i 10 år vår dominerende kvinnelige langrennsløper. Som aktiv i siste halvdel av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene fikk hun også stor betydning for utviklingen av norsk kvinneidrett generelt. Hennes innsats ble belønnet med olympisk stafettgull og flere andre nasjonale og internasjonale triumfer. Den var et resultat av systematisk trening og en helt spesiell konkurranseglød. Hun likte rett og slett ikke å tape.

Helt fra 1955 ble det kåret norske mestere i kvinnelangrenn, der bl.a. Berits klubbkamerat i Romerikslaget og senere landslagstrener Ingrid Wigernæs var en av pådriverne. Men først noen år senere ble konkurransen virkelig hard. Berit slo for alvor igjennom 1965, da hun vant NM på 10 km og var på Romerikslagets gull-lag i den første NM-stafetten for kvinner. Senere vant hun fem stafettmesterskap til på rad (Romerikslaget ble senere for ujevnt). I de individuelle mesterskap her hjemme vant hun i alt seks gullmedaljer på 5 km og 7 på 10 km. Med 13 mesterskap er hun fortsatt på topp i den norske kvinnestatistikken (sammen med Anita Moen). Berit var for øvrige bare fem sekunder fra nok et mesterskap 1975, hun fikk en bronsemedalje 1976 og kjempet i første rekke ytterligere i to sesonger, inntil hun nærmet seg 38 år. For sitt siste mesterskap 1974 fikk hun Kongepokalen.

Den første internasjonale medaljen fikk Berit 1966, da hun etter en dramatisk sluttkamp mot svenske Toini Gustafsson sørget for at Norge tok sølv i VM-stafetten i Holmenkollen. Det ble et oppgjør som fortsatt huskes. Toini startet 9 sekunder etter Berit og tok henne igjen, slik at de hadde følge helt inn mot målstreken. Her fikk Berit kastet seg millimetrene foran, og Norge fikk sin første internasjonale langrennsmedalje i kvinneklassen. To år senere skulle Berit feire sin aller største internasjonale triumf. Sammen med Inger Aufles og Babben Enger vant hun olympisk gull under stafetten i Grenoble. Berit ble sendt av gårde på siste etappe med 16 sekunders forsprang til det svenske laget, men med dagens beste etappetid kunne hun øke ledelsen med fem sekunder og gå i mål 21 sekunder foran de blå-gule. Det hører ellers med til denne stafetthistorien at sovjetrussernes dyktige kvinner mot sedvane falt helt igjennom og måtte ta til takke med bronsemedaljen. Toini Gustafsson tok revansje og vant 10 km, men her fikk Berit sølvet – den første individuelle langrennsmedaljen til en norsk kvinne i et internasjonalt mesterskap.

Men Berits kamp mot svenskene var ikke slutt. I Svenska Skidspelen i Falun 1969 ble det en ny knivskarp spurtduell i stafetten, et oppgjør som endte med norsk seier og en ny triumf for Berit, igjen på svenskenes bekostning. Under OL i Sapporo 1972 var Berit Mørdre Lammedal med på det norske laget som fikk bronse, denne gang helt uten dramatikk. Berit kan for øvrig se tilbake på triumfer som seier på 10 km i Svenska Skidspelen 1971 og 5 km i Holmenkollen 1974. Samme år ble hun nr. 6 i VM på 10 km, stadig som Norges beste.

Vi skal også huske Birkebeiner-triumfen 1976, det første året kvinner fikk delta. Da startet hun i eldste klasse, men slo vinneren av yngste klasse med over 8 minutter.

For sin innsats i skisporet ble Berit Mørdre Lammedal hedret med Holmenkollmedaljen 1971. Hun var da den første norske kvinnelige langrennsløper som fikk denne utmerkelsen, og det skulle gå 12 år før Berit Aunli som den neste fikk skisportens høyeste utmerkelse. Berit Mørdre har etter skikarrieren vært politiførstebetjent i Oslo.

  • Biografier i SNL, flere utg.
  • forfatterens eget arkiv