Berit Skjefte, eller Berit Pynten som hun også ble kalt, var en svært spesiell personlighet og står som langeleikspiller i en særstilling både nasjonalt og innen Valdres-tradisjonen. Hun var en usedvanlig dyktig utøver og var kjent over store deler av landet, også for de dansende dukkene som ledsaget langeleikspillet hennes. Det er bevart tre langeleiker etter henne; to av dem befinner seg på Ringve museum i Trondheim.
Berit var oppvokst på gården Gryte i Vestre Slidre og ble gift med den kjente veidemannen Andris Andrissen Skjefte fra Vang. Det fortelles at de for fem potter brennevin skal ha fått ta over husmannsplassen Pynten, som lå under gården Nedre Helle, rett inntil hovedveien til Vestlandet ved grensen mellom Vestre Slidre og Vang. Selv om utgangspunktet var vanskelig, klarte de seg likevel godt og ble av mange regnet som velstandsfolk. Mens Andris var i Jotunheimen og skjøt reinsdyr, bjørn og annet vilt, var Berit hjemme i Valdres og opptrådte med langeleiken mot betaling. Hun skal ha tjent atskillig bedre på langeleikspillet sitt enn det mannen gjorde på sin jakting.
Pynten lå lagelig til som hvileplass for de mange som ferdedes etter den bergenske hovedvei, og Berit, som hadde god forretningssans, avtalte med kjørekarene at de skulle stoppe på Pynten. Slik gikk det også til at da Edvard Grieg i 1880-årene reiste gjennom Valdres, “viste skysskarene en ubændig lyst til at bringe selskapet i forbindelse med Berit på Pynte”. Dette har redaktør Anders Stilloff gitt en levende skildring av i en artikkel i Aftenposten, 1924 også publisert i avisen Valdres.
Utpå høsten, når turisttrafikken hadde stilnet av, drog Berit Skjefte til Christiania og over Fillefjell til Bergen og Sogn. Hun ble svært godt mottatt overalt og tjente bra med penger på disse turene. Samtidig ble hun landskjent som langeleikspiller og var en av samtidens store kjendiser innenfor folkemusikken. Da Ludvig M. Lindeman var på sin innsamlingsreise i Valdres 1865, oppsøkte han Berit Pynten og skrev opp 16 slåtter etter henne. Det dreier seg om fem lydarslåtter, seks hallinger, to springarslåtter, to bondeslåtter og en vals.
Som flere andre langeleikspillere hadde Berit Skjefte med seg dukker når hun opptrådte. Vanligvis dreide det seg om et dukkepar, kledd i fine, gamle bunader. Dukkene var plassert i et stativ og hadde bevegelige ledd i knær og ankler. Fra dukkenes hoder var det opp gjennom stativet ført tynne tråder som var festetet til plekteret hun spilte med, ofte kalt snerten. Slik kunne dukkene danse til hennes langeleikspill. Når hun spilte solodansen hallingen, skal hun ha benyttet et stativ med en dukkegutt.
Før Berit Skjefte døde, solgte hun den siste langeleiken sin til Erik Werenskiold, som også laget et portrett av Berit. Da Werenskiold skulle hente instrumentet, skal hun ha sagt følgende: “Er det ikkje noko anna rart ved denne hørpa, so er det sikkert at det finst ikkje noko anna instrument i landet som so mange folkeslag har høyrt.” På langeleiken stod Berits initialer B.T.D. innskrevet. Senere har Werenskiold trolig dekorert instrumentet, som 1986 ble donert av familien til Ringve museum i Trondheim. Museet eier også en annen av Berit Skjeftes langeleiker, som alle var utstyrt med alderdommelige skalaformer og tonetrinn som bryter med våre vanlige hel- og halvtonetrinn.