Forfatter. Foreldre: Overlærer Lars Hobæk (1883–1938) og lærer Martha Aarvold (1895–1987). Gift 1) 1948 med lærer, cand.psychol. Jørgen Haff (28.9.1925–20.6.1977), sønn av Harry Peter Haff Mortensen (1893–1967) og Luise Marie Albrechtsen (1896–1969), ekteskapet oppløst 1961; 2) 1964 med dosent, dr.med. Søren Christensen (18.8.1924–), sønn av Peter Erik Christensen (1878–1961) og hustru Ellen Margrethe (1892–1979), ekteskapet oppløst 1972.

Bergljot Hobæk Haff ble regnet som som en av vår tids fremste diktere. Hennes romaner er preget av poetisk fantasi, lærdom og vidd, originale fortellergrep og en egenartet tematikk som gjerne er knyttet til forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige.

Bergljot Hobæk vokste opp i Vestfold og tok examen artium ved Sandefjord gymnas 1943. 1947 avla hun eksamen ved Oslo lærerskole, og samme år drog hun til Danmark, hvor hun giftet seg året etter. Paret bosatte seg utenfor København, og Bergljot Hobæk Haff arbeidet som lærer i Danmark til 1957. To år senere reiste hun til Norge for å arbeide som forfatter. Hun ble skilt 1961 og reiste tre år senere tilbake til Danmark, denne gang til Århus, hvor hun giftet seg for annen gang. Da også dette ekteskapet ble oppløst 1972, flyttet hun til Oslo, hvor hun siden har bodd og ført en tilbaketrukket tilværelse viet sitt forfatterskap.

Bergljot Hobæk Haff debuterte 1956 med den psykologisk-realistiske ekteskapsromanen Raset. Den reiser vesentlige spørsmål om fri vilje, ansvar, skyld og skjebne, og den skildrer mennesker i splid med seg selv, og hvordan et livsfiendtlig og trangt miljø kan føre til sammenbrudd og galskap. Boken vakte oppsikt og ble oppfattet som sterk og dristig.

Dernest fulgte Liv, en skildring av et delt ungpikesinn, Du finner ham aldri, en parhistorie hvor en splittet kvinne skildres fra en mannlig synsvinkel, og Bålet, hvor en kvinne er stilt mellom to menn som representerer godhetens kontra ondskapens prinsipp i tilværelsen. Med Bålet bringes forfatterskapet inn i et nytt spor. Hobæk Haff frigjør seg gradvis fra realismens former. Personene fremstår som tidløse skikkelser i livets spill. Tematikken bæres frem gjennom kontraster og motsetninger, mellom det høye og det lave, det hellige og det profane, det kvinnelige og det mannlige. Nesten alle romanene anlegges som dagbøker eller har innslag av nedtegnelser, brev eller aktstykker. Disse føres i pennen av en person som også er aktør i fortellingen.

I Skjøgens bok slår Hobæk Haff an et motiv som går igjen i forfatterskapet, forholdet mellom skjøge og madonna. Hun samler forestillingene om disse to i én skikkelse, som et uttrykk for at kropp og ånd ikke er to atskilte substanser, men utgjør en mysteriøs enhet. Også i den symbolske kjærlighetsromanen Den sorte kappe er den kvinnelige hovedperson prostituert, men svøpt i kappen ligner hun en nonne. Romanens kjerne er spørsmålet om hennes egentlige identitet. I Sønnen er personene mer entydige. En ond og uforstående mor lar sin sønn sperre inne på asyl, når han vil øve radikal godhet ved å gi bort alt han eier. Ved at det gode dømmes som sinnssykt, gjenopptar denne romanen noe av tematikken fra Bålet.

Hobæk Haffs romanskikkelser er outsidere i samfunnet, de utstøtte og foraktede som er fortrolige med fornedrelse og skam. I den historiske og mer realistisk anlagte Heksen er handlingen lagt til 1600-tallet, og gjennom figurene presenteres ulike religiøse livssyn og kunnskapssyn. Kvinnekunnskap stilles opp mot mannsmakt. Heksen sprenger grensene for det feminine og representerer uautorisert motmakt mot mannssamfunnets kvinneundertrykkelse.

Gudsmoren med undertittelen Den menneskelige komedie har igjen en skjøge i hovedrollen, som går under navnet “den lille”. I motsetning til sin myndige og skriveføre kollega i Skjøgens bok er “den lille” et mirakel av uskyld. Mirakuløst er også det som skjer i denne romanen, som er blitt kalt et moderne mysteriespill. Den burleske utforming av så vel juleevangeliet som av madonna- og skjøge-motivet blir underbygd av romanens underfundige språk, som er spekket med allusjoner til Bibelen.

Romanen Jeg, Bakunin står med sitt dokumentariske preg litt for seg selv i forfatterskapet. Den er en psykologisk studie av det revolusjonære menneskes indre liv, fremført som den russiske anarkisten Bakunins selvbekjennelse.

De fleste av Hobæk Haffs romaner er nært forbundet og belyser det samme emne fra ulike synsvinkler. I den fantastiske, allegoriske og politiske romanen Den guddommelige tragedie går hun videre med den bibelske tematikken i Gudsmoren. Begivenhetene i Den guddommelige tragedie utspiller seg dels i Sør-Afrika, dels i himmelen, hvor Gud har abdisert. Håpet om frelse knyttes til den svarte unggutten Nkosi, som trer inn i rollen som den nye menneskesønnen. Romanen er et dristig forsøk på å sette samtidens miljømessige og politiske spørsmål inn i en metafysisk sammenheng og ble innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det ble også Renhetens pris, en roman med emne fra europeisk middelalder. Boken er et feministisk angrep på kirkens renhetsfanatisme og seksualangst. Den har sterke ingredienser: galskap, bortsatte barn, klostre med hemmelige rom, inkvisisjon og djeveltro. Boken balanserer mellom historisk lærdomsverk, spenningsroman og psykologisk avsløring. Fra denne romanen kan det trekkes linjer både tilbake til Heksen og fremover til Sigbrits bålferd (1999). Det er en historisk roman om den danske kong Christian 2s lidenskap for bergenspiken Dyveke og om Dyvekes mor, Sigbrit, som ble kongens mektige rådgiver. Hobæk Haff utnytter stoffet på en selvstendig og historisk vederheftig måte og knytter den ytre spenningen i romanen til spørsmålet om hvem som stod bak Dyvekes død. Også Den evige jøde fra 2002 henter sitt stoff fra 1500-tallets historie, mens Attentatet (2004) er bygd opp rundt attentatet mot den russiske keiser Aleksander 2 i 1881.

Hobæk Haffs senere romaner ble ansett som svakere enn det bindsterke og prisbelønte verket Skammen, som tematisk peker tilbake på debutromanen, hvor galskap og splittet identitet stod i sentrum, men den tar opp i seg mange av det øvrige forfatterskaps skikkelser, historier, motiver og fremstillingsformer. Skammen er blitt dramatisert og spilt på Nationaltheatret med stor suksess.

Hobæk Haffs forfatterskap er vanskelig å plassere innenfor bestemte litterære retninger og trender. Det ble lenge oversett til tross for jevn kvalitet, gode kritikker og en rekke priser: Kritikerprisen 1962 og 1996, Gyldendals Legat 1962, Gyldendals jubileumspris 1975, Doblougprisen 1985, Det norske Akademi for sprog og litteraturs ærespris 1988, Aschehougprisen 1989, Amalie Skram-prisen 1995, Brageprisen 1996, Riksmålsprisen 1996, Oslo Bys Kunstnerpris 1998 og Anders Jahres ærespris 1998.

  • Raset, 1956
  • Liv, 1958
  • Du finner ham aldri, 1960
  • Bålet, 1962
  • Skjøgens bok, 1965
  • Den sorte kappe, 1969
  • Sønnen, 1971
  • Heksen, 1974
  • Gudsmoren, 1977
  • Jeg, Bakunin, 1983
  • Den guddommelige tragedie, 1989
  • Renhetens pris, 1992
  • Skammen, 1996
  • Sigbrits bålferd, 1999
  • Den evige jøde, 2002
  • Attentatet, 2004
  • Stud. 1943, 1968
  • V. Ystad: “Den naive utfordring. To romaner av Bergljot Hobæk Haff”, i NLÅ 1981
  • V. Ystad: “Det moderne mysteriespill. Bergljot Hobæk Haffs romaner”, i R. Nettum (red.): I diktningens brennpunkt, 1982
  • S. B. Grønstøl: “Genrestrategi og metatematikk i romanen Heksen av Bergljot Hobæk Haff”, Eigenproduksjon nr. 29 UiB, 1987
  • L. Bliksrud: “Metafysikk og tvisyn. Nedslag i Bergljot Hobæk Haffs forfatterskap”, i NLÅ 1990
  • HEH 1994