Historiker, politiker og teolog. Foreldre: Ingeniør Berge Bergesen Furre (1880–1951) og sekretær Else Othilie Tjomsaas (1906–93; hun gift 2) med Elisæus Vatnaland, 1892–1983). Gift 1) med Torild Skard (1936–), ekteskapet oppløst; 2) 1970 med senere museumsbestyrer Karen Elisabeth Aagot Koren (15.10.1946–), datter av ambassadør Finn Synnøvson Koren (1918–1991) og Synnøve Onstad (1921–98).

Berge Furre hadde tre karrierer i norsk samfunnsliv. Han var politiker og stortingsrepresentant, han var forsker, forfatter og professor i historie og kirkehistorie, og han var kirkepolitiker og forkynner. Dessuten var han aktiv i målrørsla. Berge Furre var med på å skape norgeshistorie, og han har skrevet den.

Som politiker hadde Furre dype røtter i norsk bygderadikalisme. Han kom fra et Høyre-hjem i et fylke preget av kjerneverdiene i den norske motkulturen, men etter farens død ble Oslo hans hjemsted. I stedet for å ta opp i seg byverdiene fikk han gjennom møtet med hovedstaden styrket sine grunnholdninger: Furre ble målmann, troende kristen i tradisjonen mellom bedehuset og ungdomshuset og venstreradikal i den nasjonale, pasifistiske tradisjonen, der utenrikspolitikken bestemte de konkrete politiske veivalg og der Hans Nielsen Hauge var en større inspirator enn Karl Marx. Furre var aldri tiltrukket av kulturradikalismen, som han oppfattet som et byfenomen. Men han var heller ingen typisk intellektuell i politikken, selv om han nærmet seg sakene både åpent og resonnerende. Men når standpunkt var tatt, var han engasjert, fast og ofte kompromissløs.

Furre kom til Oslo som ung tenåring, og gikk på Oslo katedralskole, der han søkte mot et karismatisk kristelig miljø. Som teologistudent ved Universitetet i Oslo fra 1955 ble han politisk aktiv på venstresiden. På universitetet ble han medlem av Sosialistisk Studentlag – Arbeiderpartiets studentforening – men han hadde også nær kontakt med presten Ragnar Forbech, som var en ledende pasifist og sosialist i 1950-årene. Men det var erfaringene fra en reise i Italia som åpnet hans øyne for det urettferdige i klassesamfunnet. Her møtte han en helt annen sosial struktur enn i det egalitære Ryfylke.

I Sos.Stud. kom han raskt med i ledelsen etter et venstrekupp, og han var en drivende kraft bak det såkalte “påskeopprøret” 1958, da studentlaget fikk et flertall av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter til å undertegne en resolusjon som gikk imot at Vest-Tyskland skulle få atomvåpen – stikk i strid med partiets offisielle sikkerhetspolitiske linje. Furre var formann i Det Norske Studentersamfund høsten 1958. Han var også engasjert i den venstresosialistiske avisen Orientering. Redaksjonen der utgjorde kjernen i den sikkerhetspolitiske opposisjonen i Arbeiderpartiet i slutten av 1950-årene. Ideen om å skape et politisk alternativ til Arbeiderpartiet hadde nok modnet en tid, men ble tatt frem da sentrale redaksjonsmedlemmer ble ekskludert 1961.

Berge Furre var blant dem som holdt igjen. Men da Sosialistisk Folkeparti (SF) ble dannet, ble han partisekretær og politiker på heltid til 1964, da han gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent. Han ble cand.philol. 1968, og etter en periode som universitetsstipendiat ble han 1971 universitetslektor i historie ved Universitetet i Tromsø, fra 1975 dosent og 1985–86 professor samme sted.

Med sitt verdigrunnlag i norsk radikalisme var Berge Furre godt vaksinert mot udemokratiske og autoritære tendenser innenfor både Arbeiderpartiet og SF. Dette lå nok også til grunn for hans interesse for Øst-Tyskland. Gjennom kontakt med demokratiske og sosialistiske bevegelser i vest håpet han at regimet kunne utvikle seg i demokratisk retning. Mye av det han sa og skrev om Øst-Tyskland, fortoner seg imidlertid både rosenrødt og naivt i ettertid. Men det som var igjen av positiv holdning til sosialistregimene i øst, forsvant ettertrykkelig under invasjonen i Tsjekkoslovakia 1968. På denne tid oppstod også en demokratisk utfordring innenfra i SF, under oppgjøret med den Mao-inspirerte partiungdommen i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF). Det ble en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet. Han var medlem av partiets sentralstyre fra 1969 og nestleder 1971–76.

Berge Furres mest aktive periode som politiker ble innledet med striden om norsk medlemskap i De europeiske fellesskap fra begynnelsen av 1970-årene. Her kom hans nasjonale grunnholdning til uttrykk i fullt monn. Han deltok aktivt i Folkebevegelsen mot EEC frem til seieren i folkeavstemningen 1972, og da stortingsvalget 1973 brakte 16 representanter for Sosialistisk Valgforbund inn på Stortinget, var Furre blant dem, som representant for Rogaland. 1975–76 var han dessuten parlamentarisk leder for stortingsgruppen, og da valgforbundet ble erstattet av Sosialistisk Venstreparti 1975, ble Furre året etter valgt til partileder, et verv han innehadde til 1983.

Som parlamentariker huskes Furre ikke minst for sin innsats for en ny landbrukspolitikk. Han ble valgt til formann i landbrukskomiteen. Jordbrukspolitikken var bundet til et detaljert og fasttømret avtaleverk som tilsynelatende gav lite rom for politikk, men Furre hadde gjort seg tanker om endringer. 1970-årene var preget av nye tanker om vekst og vern, og oljefunnene i Nordsjøen betydde ny pengerikelighet for så vel staten som samfunnet. Kravet om at bøndenes inntekter måtte trappes opp til et gjennomsnitt av industriarbeiderlønn ble lansert. Dette og de politiske strømninger som ble virvlet opp av EF-saken, ble det ideologiske bakteppet for den nye landbrukspolitikken som Furre ble en drivende kraft bak i Stortinget.

Fra Stortinget huskes han også for trusselen om riksrett, da han sammen med Finn Gustavsen i 1977 avslørte innholdet i en hemmeligstemplet rapport om navigasjonssystemet Loran C. Furres stortingskarriere varte bare én periode, men han har vært engasjert i partiet også senere. Han tilhørte Erik Solheim-fløyen i 1990-årenes stridigheter, og har fått æren for å ha skapt begrepet “museumsvoktere” om de gammelsosialistiske tradisjonsbærerne i partiet. Furres navn fikk dessuten ny aktualitet i Stortinget høsten 1996, i kjølvannet av Lund-kommisjonens rapport om politisk overvåking. Furre hadde vært medlem av kommisjonen, og i en rapport fra Stortingets kontrollkomité ble det hevdet at Furre hadde vært etterforsket av Politiets overvåkingstjeneste, med utgangspunkt i opplysninger som var fremkommet ved gransking av arkivene til det tidligere østtyske sikkerhetspolitiet Stasi. Furre ble renvasket for alle mistanker, men debatten omkring politiets og departementets handlemåte førte til at justisminister Grete Faremo måtte gå av.

Det var den akademiske tilnærmingen til landbruket som gjorde Berge Furre til landbrukspolitiker. Hans hovedoppgave i historie fra 1968 het Mjølk, bønder og tingmenn (utgitt som bok 1971), og var en studie i oppbyggingen av landbrukssamvirket i 1930-årene. Dette samspillet mellom profesjon og samfunnsengasjement er en hovedlinje i Berge Furres virksomhet. Hans politiske grunnsyn preger således også hans større oversikter over norsk historie på 1900-tallet. I tradisjonen fra Halvdan Koht trekker han frem arbeiderklassen som den drivende kraft i den historiske utvikling. Furre har vært brukt som historisk kommentator i fjernsynet, og hans bøker om norsk historie på 1900-tallet dominerte grunnfagsundervisningen i 1990–årene.

Furre var formann i Arkivutvalget 1980–84. Han var nestformann i Noregs Mållag 1968–70 og redaktør av tidsskriftet Syn og Segn 1966–71. Fra 1985 var han nestformann i styret for Det Norske Teatret og ble formann 1997. Hans kirkepolitiske innsats kom til uttrykk gjennom en rekke ulike verv innenfor Den norske kirke, bl.a. som medlem av Mellomkirkelig råd 1986–94, styremedlem i Kirkens Bymisjon 1991–2000 og medlem av komiteen for å vurdere forholdet mellom kirke og stat (Bakkevig-kommisjonen) 1998–2000.

Furres kirkelige engasjement hang i stor grad sammen med hans grunnleggende studie av presten, politikeren og avismannen Lars Oftedal. For Furre innebar skrivingen av dette tobindsverket, som han arbeidet med i siste halvdel av 1980-årene, en fordypning av den kristne tro han hadde bekjent seg til siden tenårene. 1991 ble han utnevnt til professor i teologi ved Universitetet i Oslo, med plikt til å forelese i kirkehistorie, og 1998 ble han ordinert som prest i Den norske kirke.

Furre har mottok en rekke priser og utmerkelser, bl.a. Eilert Sundts forskningspris 1972, Språkprisen fra Norsk språkråd 1993, Norges Bondelags jubileumspris 1996, Jon Sundbys ærespris 1998 og Fritt Ords pris for 2003. Han var æresmedlem av Det norske Samlaget fra 2000 og medlem av Den norske Nobelkomité fra 2003-2008.

Berge Furre var en ettertraktet forkynner og en av sin tids fremste folketalere. Hans mangfoldige virke innenfor politikk, akademia, målsak og kultur i sin alminnelighet gikk da opp i en høyere enhet, der demokrati, norskdom og kristenarv ble forent i en kraftfull retorikk som kunne fortone seg fremmed i dagens norske offentlighet, men som inngikk i en tradisjon som strekker seg tilbake til Aasmund Olavsson Vinje, Erik Vullum, Bjørnstjerne Bjørnson og Martin Tranmæl. Teologisk var Furre liberal, men som forkynner kunne han nok fremstå som krevende. Det var noe av emissæren over hans religiøse og kulturelle engasjement, akkurat som det var det i politikken.

  • Mjølk, bønder og tingmenn. Studiar i organisasjon og politikk kring omsetningen av visse landbruksvarer 1929–30, h.oppg. UiO, 1968 (i bokform 1971)
  • Norsk historie 1905–1940, 1971 (2. utg. 1982)
  • Forsvar for fred (sm.m. I. H. Teigene), 1983
  • red. Frå informasjon til kulturarv, NOU 1984:3, 1984
  • Reform og motstand. Trekk av kyrkjeordningsstriden 1945–1953, i Norsk teologisk tidsskrift nr. 4/1984, s. 199–247
  • “– men Venstre viste ikke Maadehold”. Ein sjernarøybu og hans politiske tid, Tromsø 1985
  • Rogalandskulturen mellom religion og politikk. Ei tverrfaglig vandring gjennom 120 år (red. sm.m. E. Fossåskaret), Stavanger 1987
  • Soga om Lars Oftedal, 2 bd., 1990
  • Vårt hundreår. Norsk historie 1905–1990, 1991 (ny utg. Norsk historie 1914–2000. Industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil, bind 6 i Norsk historie, 1999, forkortet utg. 2000)
  • 'Lammets krig' med 'det frie Noreg'. Kvekarane i møte med det norske samfunnet, i Ki&K nr. 5/1993, s. 403–422
  • Frå 1814 til Gudmund Hernes. Politikk, kyrkje og kyrkjepolitikk, i Norsk teologisk tidsskrift nr. 1/1994, s. 3–20
  • Nei til EU, 1994
  • Sant og visst. Artiklar, foredrag og preiker, 1997
  • Diakoni og samfunn (red. sm.m. K. Aukrust), KULTs skriftserie nr. 101, 1998
  • Da nynorsk vart kyrkjemål, i I. Brohed (red.): Kyrka och nationalism i Norden, Lund 1998 (først trykt i Mål og makt nr. 1–2/1997)
  • HEH 1994
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • B. Furre: Sant og visst (se ovenfor, avsnittet Verker), 1997
  • Stort.forh., Dok. nr. 16 (1996–1997), 1996
  • Riksadvokatens gjennomgang av overvåkningstjenestens henvendelser til tyske myndigheter om opplysninger fra Stasi-arkivene, 1997