Faktaboks

Bent Røiseland
Født
11. oktober 1902, Holum (nå Mandal), Vest-Agder
Død
31. oktober 1981, Mandal
Virke
Politiker
Familie
Foreldre: Bonde Bent Bentsen Røiseland (1844–1925) og Otilde Josefine Solås (1877–1962). Gift 1929 med Bertha Langeland (28.8.1900–9.6.1983), datter av bonde Anders Ommundsen Langeland (1861–1949) og Sissel Nilsdatter Holmegård (1863–1941).
Bent Røiseland
Av /Stortingsarkivet.

Bent Røiseland var en av de mest særpregede politikere i Norge i tiårene etter den annen verdenskrig. Han satt på Stortinget fra 1945 til 1973 og var lagtingspresident og formann i Utenrikskomiteen. Han var Venstres parlamentariske leder fra 1954 til 1971 og partiformann 1952–64. Før han ble valgt inn på Stortinget var Røiseland medlem av Holum kommunestyre fra 1932 til 1940 og av formannskapet fra 1938 til 1940. Han hadde også en rekke andre tillitsverv i politikk og kristent organisasjonsliv.

Røiseland var bonde og jordmenneske. Han overtok hjemgården 1925, to år etter at han hadde tatt examen artium på Kristiansand katedralskole, og drev den til 1960. 1936–40 var han også ligningssekretær.

Han var den første bonde i formannsstolen i Venstre. Med denne bakgrunnen var han også en jordnær politiker som hadde evnen til å gripe kjernen i innviklede saker. Det var et trekk som kjennetegnet hans virke som rikspolitiker. Nærings- og samferdselspolitikk var hans hovedinteresse, særlig i starten av stortingskarrieren. Da var han medlem av vei- og jernbanekomiteen. På toppen av sin rikspolitiske innsats var det de utenrikspolitiske sakene som opptok ham. Han var en engasjert talsmann for norsk medlemskap i Det europeiske fellesskap. Men mer enn økonomi var han opptatt av verdier som fred og frihet. Slik argumenterte han sterkt for norsk medlemskap i NATO. Han var også sterkt engasjert i samarbeidsspørsmål i Norden, innenfor rammen av Nordisk Råd.

I alle politiske spørsmål lå Røiselands grunnfestede kristne livssyn til grunn. Dette kom kanskje sterkest til uttrykk i hans syn på Midtøsten. Han var f.eks. opptatt av at Jerusalem måtte forbli udelt og en israelsk by. Ved mange anledninger henviste han også til de bibelske profetier når han skulle begrunne sitt syn på sider ved Midtøsten-politikken. Nestekjærlighetsbudet lå til grunn for hans sterke engasjement for den tredje verdens problemer. Han gikk fra første stund inn for u-hjelp.

Tyngden av Røiselands innsats som politiker faller imidlertid på innenrikspolitikken. Etter en forsiktig start den første perioden, da han lyttet og lærte, kom han sterkt på et bredt felt av saker fra andre periode. Men han engasjerte seg mot dødsstraff allerede 1946, på et tidspunkt da det ikke var lett å få støtte for et slikt synspunkt, ettersom bestemmelsene om dødsstraff hadde vært en del av domstolenes rettsgrunnlag i rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Røiseland gikk også imot loven om tipping og var sterkt imot totalisatorspill. Han syntes folk heller skulle delta i idretten enn å se på.

I skolespørsmål var han spesielt opptatt av skolens verdigrunnlag, som måtte være grunnfestet i kristendommen. Han reagerte sterkt da regjeringen foreslo at bestemmelsen om at skoledagen skulle ta til med bønn eller salmesang, ble strøket i folkeskoleloven. Men om han var klar i sin holdning til det kristne verdigrunnlaget for skolen, hadde han også et våkent øye mot tvang i verdispørsmål. Han var en overbevist tilhenger av den offentlige enhetsskolen og ønsket ikke å åpne for ukontrollert vekst i tallet på privatskoler. Her kom han ofte på kant med sin trosfelle Kjell Bondevik, som var Kristelig Folkepartis leder og kirke- og undervisningsminister i regjeringen Borten. Under stridene om NRK i 1950- og 1960-årene stod Røiseland fast på kringkastingens frie stilling i forhold til de politiske myndigheter. Under en feide med KrFs Erling Wikborg 1954 om vern mot dårlige tegneserier, argumenterte han for en vid tolkning av Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet. Også ved andre anledninger så han på den som en sentral bestemmelse, man fikk ta “fridomens risiko”, fremholdt han.

Det er vanskelig å “sette merkelapp” på Bent Røiseland. Han var først og fremst parlamentarikeren blant etterkrigstidens ledende politikere. Stortinget var hans plattform, hans forum. Plassen ved toppen av kongens rådsbord lokket ham ikke, men 1965 kunne han ha blitt statsminister hvis deler av Høyre ikke hadde vært så engstelig for radikalismen i Venstres gruppe.

Røiseland tilhørte fullt ut vår nasjonalforsamling, han ble ett med den. Han aksepterte Stortingets sans for det langtekkelige og kjedsommelige, men bidrog også til å bringe et gløtt av humor inn i en drøvtyggende debatt. “Hans spontane replikker har ofte virket som rent eksplosive lysbomber i tåkeheimen,” skrev Høyres John Lyng i sine memoarer. Nettopp hans spontane og vittige replikker gjorde ham til den første medieyndling da fjernsynet for alvor kom inn i norsk politikk med Kings Bay-debatten 1963.

Praktisk og politisk stod Bent Røiseland i midten i norsk politikk. Han hadde ingen faste kontakter verken til høyre eller venstre. Hans forankring var i Venstres stortingsgruppe, men han var heller ingen partimann i moderne forstand. Hans ledelse av Venstre var ofte omstridt, og riktig urolig ble det da han uten noen klar strategisk plan forsøkte å samle partiene i sentrum i slutten av 1950-årene. 1963 nærmest gled partiet under hans ledelse inn i regjeringen Lyng. Og 1965, da eksperimentet med en bred borgerlig koalisjonsregjering ble gjentatt, la han rent pragmatiske vurderinger til grunn. “Me må få nye hender i departementsskuffene,” sa han. Derfor var det mange som undret seg over at han bidrog til splittelsen av Venstre etter striden om EF 1972. Han som alltid søkte løsninger i politikken, ble plutselig fløymann og utbryter.

Bent Røiseland var en typisk representant for det beste i norsk parlamentarisk tradisjon, en verdensborger fra Holum, liberal og ortodoks, dypt alvorlig og full av underfundig humor, enkel og uutgrunnelig: en nøkkelfigur i norsk politikk i nesten 30 år.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1923, 1950
  • Festskrift til Bent Røiseland på 70-årsdagen 11. oktober 1972, 1972
  • HEH 1979
  • O. Garvik: Da Venstre sprakk, 1982
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • diverse artikler i Aftenp. og Dagbl.
  • O. Garvik, M. Røiseland og J. Vetland: Bent Røiseland, Statsministeren vi ikke fikk, 2003