Offiser. Foreldre: Rittmester Gerhard Conrad von Landsberg og Helene Engel von Hovel. Gift 1) 21.9.1708 i Nes (Akershus) med Cumerine Birckenfeldt f. Coucheron (død 20.4.1720), datter av oberstløytnant Willem Coucheron (død 1689) og Maria Pessers; 2) 21.5.1727 i Ålborg med Catharina Margaretha de Bruin (17.6.1702–17.5.1753), datter av generalmajor Jacob de Bruin (ca. 1638–1722) og Karen Krabbe (ca. 1666–1720).

Barthold von Landsberg var kommandant på Fredriksten festning ved Fredrikshald (nå Halden) mot slutten av Den store nordiske krig og forsvarte festningen mot Karl 12s angrep 1716 og 1718.

Von Landsberg var av adelig kurlandsk slekt. Han kom til Norge 1687 som sersjant ved det nyopprettede Gevorbne infanteriregiment. I slutten av 1690-årene var han i fransk krigstjeneste ved Royal Danois-regimentet. År 1700 ble han kaptein og sjef for et reservekompani ved Akershusiske nasjonale infanteriregiment, og to år senere var han tilbake ved Gevorbne infanteriregiment, denne gang som kompanisjef. 1713 ble han oberstløytnant ved 2. Trondhjemske nasjonale infanteriregiment og deltok med dette under felttogene i Holstein og Nord-Tyskland.

1716 ble von Landsberg sendt tilbake til Norge for å delta i forsvaret av Fredriksten festning. Han ble kommandant i Borgerskansen for en besetning på 375 mann. Natten til 4. juli foretok Karl 12 et overrumplingsangrep på Fredrikshald. Hovedstyrken på 1400 mann trengte frem mot selve byen, mens en kontingent på 600 soldater stormet oppover festningsskråningene mot Ytre borgerskanse. De sprengte palisadene, og en liten norsk vaktstyrke ble kastet tilbake. Med de svenske dalkarene like i hælene flyktet nordmennene over hals og hode, og det var så vidt de rakk å komme seg i sikkerhet bak porten i Indre borgerskanse.

I mellomtiden hadde alarmklokkene vekket von Landsbergs bataljon. I rasende fart kom soldatene seg på bena, og med oberstløytnanten i spissen løp de til sine stillinger, noen i bare nattøy, andre i skjorte og undertøy. Det oppstod en forbitret kamp. Fortroppen på 58 dalkarer ble meiet ned, men straks etter var også den svenske hovedkolonne tett innpå festningsporten. Fire ganger prøvde de å bryte gjennom skansen, men forgjeves. Fra nordmennene haglet det med skudd, og kulene tynnet godt ut i fiendens rekker. Da også anføreren, oberst Christer Schlippenbach, og to majorer falt, trakk svenskene seg ned mot byen.

24. desember 1717 ble von Landsberg utnevnt til kommandant på Fredriksten, og det var i denne stilling han for alltid risset sitt navn i vår krigshistorie. Han hadde lenge forutsett et nytt angrep på Fredrikshald og innstendig fremholdt at Fredriksten måtte forsynes med brukbart personell og tilstrekkelig med proviant og materiell. Kommanderende general, B. H. von Lützow, trodde imidlertid ikke på en slik utvikling av krigen. Men da Karl 12 i 1718 på nytt stod i Norge, reagerte von Landsberg og sendte et alvorlig, men lite diplomatisk skriv til Lützow om at forholdene på Fredriksten straks måtte forbedres. Det hjalp lite, for da svenskekongen stod foran festningens murer med en beleiringshær på 6000 mann, hadde von Landsberg bare 1500 forsvarere til rådighet, hvorav 200 var syke. Likevel klarte han å forsvare Fredriksten i 24 dager, frem til 11. desember (30. november etter datidens svenske kalender), da Karl 12 falt og svenskene hevet beleiringen.

Von Landsberg ble behørig påskjønnet for sin innsats. Han avanserte etter hvert til generalløytnant, og fra 1727 til sin død 1740 var han kommandant i Fredrikstad. Hans balsamerte legeme hviler i Immanuelskirkens gravkjeller i Halden. På Fredriksten er det reist en bautastein over ham, og Landsbergs plass ved Festningsgata i Halden er til minne om den tapre kommandant.

  • C. O. Munthe: Fredrikshalds og Fredrikstens historie indtil 1720, 1906
  • O. Forstrøm: Fredrikshald i 250 aar, bd. 1, Halden 1915
  • L. Kiærland: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • biografi i Ovenstad, bd. 1, 1948
  • F. Kiel Jacobsen: Fredriksten – festning med ærerik historie, 1988