Svensk greve, sjøoffiser og norsk stattholder. Foreldre: Philip Julius friherre von Platen (1732–1805) og Juliana Regina von Usedom (1742–1810). Gift 4.6.1800 i Göteborg med Hedvig Elisbeth Ekman (18.11.1780–13.2.1862), datter av grosserer Peter Ekman (1740–1807) og Hedvig Boëthius (1739–1811).

Grev von Platen var en av de svenske aristokratene som hadde ansvaret for at unionen med Sverige kom i stand. Som en av sin tids fremste kommunikasjonsbyggere arbeidet han for å binde unionsrikene sammen til en hel stat. Som stattholder i Norge mot slutten av sitt liv hadde han det formelle ansvaret for militær maktbruk mot sivilister og bidrog dermed til å svekke unionens legitimitet i Norge.

Fra han var 14 til han var 34 år gammel, var von Platen sjømann og sjøoffiser, og han steg i gradene fra kadett til oberst og senere viseadmiral. Resten av sitt liv var han først og fremst knyttet til det store prosjektet Göta kanal, en innenlandsk vannvei mellom Østersjøen og Skagerrak som skulle bidra til moderniseringen av Sverige og, etter 1814, til oppbyggingen av en slagkraftig skandinavisk unionsstat. Selv om hele kanalen ikke stod ferdig før 1832, var både hans samtidige og ettertidens historikere enige om at den var von Platens verk.

Von Platen spilte en vesentlig rolle for tilblivelsen av den norsk-svenske union. Han ble medlem av den nye regjeringen etter avsettelsen av Gustav 4 Adolf 1809, overtalte den danske prins Christian August til å ta imot valg som svensk tronfølger og førte forhandlinger med grev Wedel Jarlsberg om en norsk-svensk forening. Da den danske prinsen døde, overveide von Platen å lansere grev Wedel som ny svensk tronfølger, men sluttet seg i stedet til planen om å få valgt den franske general Bernadotte til Sveriges kronprins.

Straks Bernadotte var valgt (21. august 1810), utarbeidet von Platen det memorandum der erobringen av Norge ble satt på første plass som mål for svensk utenrikspolitikk. Begrunnelsen var at tapet av Finland (1809) skulle kompenseres, militært og økonomisk. Dette tapet gjorde det nødvendig å omorganisere det svenske forsvaret, da Stockholm var blitt forvandlet fra hovedstad midt i en østersjøstormakt til en utsatt grenseby. von Platen var sentral, særlig under utviklingen av en ny landmilitær doktrine for taktisk tilbaketrekning av hovedstyrken inn til de sentralsvenske sletter hvis og når arvefienden Russland angrep. Herfra skulle den russiske invasjonsstyrken slås tilbake av uthvilte styrker, fra 1814 også norske.

Målet om en union med Norge ble virkeliggjort ved Kieltraktaten 14. januar 1814, hvor Danmarks konge avstod Norge til Sveriges konge. Etter et interregnum av norsk selvstendighet og en kort selvstendighetskrig deltok von Platen i forhandlingene med Stortinget som førte til at unionen kom i stand 4. november 1814. von Platen ble opphøyd i grevestanden og fikk viseadmirals tittel for sitt arbeid for foreningen. Han var imidlertid misfornøyd med at unionen var blitt for løs.

1827 ble von Platen utnevnt til stattholder og høystbefalende i Norge med det oppdrag å styrke unionen etter mange års strid mellom Stortinget og Karl Johan. Kongen var særlig misfornøyd med at de foregående svenske stattholderne hadde vært lemfeldige med den tiltagende 17. mai-feiringen.

1829 forbød kongen 17. mai-feiring. Likevel samlet det seg en folkemengde på hovedstadens torg på nasjonaldagen. Kommandanten på Akershus, baron Ferdinand Wedel Jarlsberg, ville sette inn soldater. Den norske armés høystbefalende, von Platen, gikk med på det først etter å ha søkt råd hos bl.a. justisministeren. Et par kavaleripiketer med skarpe patroner samt 70 menige infanterister, alle norske og under norsk kommando, utførte dette oppdraget uten tap av menneskeliv. Dette var “Torgslaget”.

“Torgslaget” har vært betraktet som lite og ubetydelig fordi det ikke resulterte i et blodbad. Men bruken av kavaleriet kunne her som andre steder i 1820-årenes Europa lett ha medført både sårede og døde. At soldater ble satt inn mot sivilister etter krav fra landets egen embetsmannselite, har vært fortiet i den nasjonalhistoriske erindring. I stedet fikk von Platen skylden for det. Han tok da også det formelle ansvaret. Dermed reddet han det norske sivile og militære embetsverkets nasjonale ære og styrket embetsmannsstatens politiske og nasjonale legitimitet.

Von Platen døde på post i begynnelsen av desember 1829 – forfulgt “med Had endog efter Døden”, som det ble sagt med tanke på “Torgslaget”. Stattholderposten ble stående ledig helt til grev Wedel, Platens fortrolige, ble utnevnt som den første norske stattholder 1836. Samme år ble broren, baron Wedel, den norske militære sjef i 1829, utnevnt til høystkommanderende over den norske armé.

  • Betenkande angående Norge, aug. 1810

    Ikke-publisert materiale

  • En del etterlatte papirer finnes i Kungliga Biblioteket, Stockholm; også i.a. i Bernadotteska familjearkivet, Stockholms slott
  • Y. Nielsen: Grev von Platens statholderskab, 1875
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • S. Steen:Konge og storting, bd. 5 av Det frie Norge, 1962
  • L. Strömbäck: Baltzar von Platen, Thomas Telford och Göta kanal, Stockholm 1993
  • L. Strömbäck: biografi i SBL, bd. 29, 1995–97
  • R. Berg: Profesjon, union, nasjon 1814–1905, bd. 2 av Norsk forsvarshistorie, Bergen 2001
  • R. Berg: “Embetsmannsstat, rettsstat eller generalguvernement 1814–1829”, i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1/2003
  • Maleri av O. Södemark, gjengitt i SBL