Offiser og flyger. Foreldre: Lensmann Birger Fredrik Motzfeldt (1850–1913) og Augusta Marie Andersen (1873–1959). Gift 1) 17.8.1932 med Emmie Magdalena Mowinckel (f. 20.10.1909), datter av kjøpmann Magdalon Müller Mowinckel (1871–1917) og Inni Lorange (1882–1933; datter av Anders Lorange, 1847–88); 2) 1957 med glass- og billedkunstner Benny Anette Palm f. Berg Nilssen (1909–95; se Benny Motzfeldt). Brorsønns sønnesønn av Peter Motzfeldt (1777–1854).

B. F. Motzfeldt ble offiser da hæren stod foran kraftige reduksjoner, og han valgte å satse på flyvåpenet i en tid da pionertiden ebbet ut. Sin viktigste innsats gjorde han som administrator i oppbyggingen først av et nytt norsk flyvåpen i eksil i Storbritannia under den annen verdenskrig, og senere av et moderne, allsidig, jetflyutstyrt flyvåpen i NATO under den kalde krigen.

Motzfeldt tok examen artium 1916 og Hærens krigsskole 1917–20. Etter beordringer bl.a. som nestkommanderende i 1. Gardekompani og som garnisonsadjutant på Akershus tok han 1923–24 Hærens flyveskole på Kjeller fulgt av flyspeiderkurs 1924–25. Han ble fastlønnet offiser i Hærens flyvevåpen, og etter et to års opphold i USA og Canada og en periode som vingsjef ved Nordenfjeldske flyveavdeling på Værnes var han førstelærer ved flyskolen 1932–35. Han ble kaptein 1933. 1934 ble han noe motvillig kjent da han ledet tre Fokker-fly fra Kjeller via København, Berlin, Paris og London til Jæren for å markere 20-årsjubileet for Tryggve Grans første flyging over Nordsjøen. Han skrev selv: “Det er ofte uundgåelig at den enkelte flyver blir oppreklamert, men til slutt blir det dog hans etat, Flyvevåbenet, som bedømmes og anerkjennes.”

1935–38 var Motzfeldt adjutant hos kong Haakon 7. Etter en tid ved Flygebataljonen på Kjeller ble han sommeren 1939 beordret som sjef for I. avdeling i Flygestaben. Da Tyskland angrep Norge, var han på tjenestereise i USA for å kjøpe moderne fly. Motzfeldt meldte seg i slutten av april til tjeneste i London, men ble beordret tilbake til USA som assisterende flyattaché. Her tok han initiativet til det som ble flyvåpnenes treningsleir, “Little Norway” i Toronto i Canada. August 1941 kom han tilbake til London og ble etter en tid konstituert stabssjef i den nyopprettede Flyvåpnenes Felleskommando med admiral Hjalmar Riiser-Larsen som sjef. Motzfeldt ble major 1941 og midlertidig oberstløytnant som stabssjef 1942. Han fortsatte som stabssjef da flyvåpenet ble egen forsvarsgren november 1944.

Motzfeldt administrerte opprettelsen av to jagerflyavdelinger, mens planene om en tredje måtte vike for Marinens flyvåpens etablering av en sjøflyavdeling – ressursene strakk ikke til. I en konfliktfylt eksiltilværelse beholdt han roen og overblikket, men unngikk likevel ikke å komme på kant med Ole Reistad, sjefen i “Little Norway”. Motzfeldt var kritisk til flygerne Reistad utdannet, og mente de hadde en tendens til å overdrive sin egen betydning. Selv hadde han en hånd med i utviklingen av den norske flyruten mellom Skottland og Sverige, så vel som norsk innsats i allierte langdistanseleveringer av fly til frontene – viktige faktorer i utviklingen av norsk sivil luftfart etter krigen.

Ved frigjøringen 1945 kom Motzfeldt til Oslo 9. mai og ledet deretter etableringen av det eksilskapte Flyvåpenet i Norge. Han forhandlet med tyskerne om overtakelse av deres infrastruktur slik at flyplassene kunne tas i bruk med en gang. Motzfeldt ble oberst samme år og fortsatte som stabssjef til 1948. I disse årene ble grunnlaget lagt for en fredstidsorganisasjon med de skoler og institusjoner som flyvåpenet trengte. Han var sjef for Luftkommando Trøndelag 1948–50 og deretter to år i London som flyattaché og stabsoffiser ved det nyetablerte NATOs regionale sjefsnemnd. Han ble utnevnt til generalmajor og flykommandør 1953 og fikk generalløytnants grad 1955.

Motzfeldt var sjef for Luftforsvaret 1955–60. Utviklingen i hans sjefstid var formidabel: Norge mottok fra 1952 over 200 jetfly som våpenhjelp fra USA. Disse ble allerede fra 1956/57 erstattet med mer moderne fly. Samtidig ble en rekke flystasjoner og kontroll- og varslingsstasjoner bygd. Flyvåpenet ble slått sammen med Luftvernartilleriet til Luftforsvaret 1957, og 1960 kunne Motzfeldt åpne fire Nike-rakettbatterier som skulle forsvare Oslo. 1959 etablerte Luftforsvaret også en egen elektronisk etterretningstjeneste.

Overfor sine politiske foresatte fortiet Motzfeldt omfanget av NATOs planlagte bruk av norske fly til “døråpnerangrep” mot sovjetiske radarstasjoner. Han ledet også Luftforsvarets forberedelser til bruk av taktiske atomvåpen i sin sjefstid. Fra 1960 til han gikk av med pensjon 1963, var han disponibel for Forsvarsstaben. Han engasjerte seg siden i krigsveteranorganisasjonen World Veterans Foundation.

B. F. Motzfeldt ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1956. Han var også kommandør av den britiske Victoriaorden og ridder av Dannebrogordenen og den svenske Svärdsorden, samt innehaver av den amerikanske Legion of Merit og flere andre utenlandske ordener.

  • Sommerens flyvninger, i Fly. Norsk tidsskrift for flyvning nr. 7/1934
  • Hjalmar Riiser-Larsen 1890–1965. Norsk Aero Klubbs minneskrift (sm.m. J. Tvedte, R. Lunde og O. Nansen), 1975

    Etterlatte papirer

  • Rapport fra Kaptein B. F. Motzfeldt etter avsluttet tjeneste som assisterende militærattaché i Washington D.C. – august 1941 (stensil, London 1941) og Tilbakeblikk (upubl. manuskript, 1971) finnes i Forsvarsmuseet, Oslo
  • F. Arnesen: Norsk flybok, 1938
  • Militærkalender for den norske hær, 1939
  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • art. i Norsk Luftmilitært Tidsskrift 1950–60
  • J. Tvedte: Flyvningen – det moderne eventyr, bd. 1–2, 1958
  • F. Meyer: Hærens og Marinens Flyvåpen, 1972
  • HEH 1973
  • T. Arheim m.fl.: Fra Spitfire til F-16 – Luftforsvaret 50 år 1944–1994, 1994
  • V. Henriksen: Luftforsvarets historie, bd. 1–2, 1994–96