Svensk greve, offiser og embetsmann. Foreldre: Assessor og bergråd Samuel Sandels (1724–84) og Catharina Elisabeth Brandt (1735–82). Gift 5.11.1809 med friherrinne Ulrika Elisabeth Hermelin (14.7.1786–25.4.1869), datter av friherre Samuel Gustaf Hermelin (1744–1820) og Hedvig Augusta af Söderling (1761–94).

August greve Sandels hadde en lang militær karriere bak seg da han 1818 ble utnevnt til den tredje svenske stattholderen i Norge.

Sandels var borgerlig født, men faren ble adlet 1772. Selv ble han friherre 1809 og greve 1815. Han fikk en militær utdannelse og ble offiser 1777. Fra 1787 var han major ved det karelske dragonregiment. Da Sverige gikk til krig mot Russland 1788 for å vinne tilbake de tapte finske provinsene, kommanderte Sandels en bataljon i Finland. Han vant flere trefninger, men Sverige led nederlag 1790, delvis på grunn av mytteri blant de adelige offiserer, som ønsket å oppheve eneveldet (Anjala-förbundet). Sandels var imidlertid lojal mot kongen og sluttet seg ikke til dem. Han ble oberst 1799.

Da det på nytt ble krig 1808, rykket Sandels igjen frem mot russerne og vant flere trefninger. Til slutt forskanset han seg i Toivolapasset ved Kuopio. Etter dette ble han utnevnt til generalmajor. I slaget ved Virta bro vant han et av de blodigste slagene under hele krigen. Ved fredsslutningen 1809 tapte Sverige Finland, og Sandels ble president i krigskollegiet og nestsjef for Svea livgarde. Kongen utnevnte ham til generalløytnant og guvernør i Pommern, og han fikk kommandoen over en del av den svenske armeen som kjempet mot Napoleon i Tyskland. Han deltok i innmarsjen i Holstein, som førte til freden i Kiel januar 1814, da Norge ble avstått til Sverige. Deretter fikk han kommandoen over en del av troppene som ble sendt mot Norge.

Etter at krigen var slutt, fungerte Sandels som överståthållare (landshøvding) i Stockholm. Under stenderriksdagen 1817 var han landmarskalk og ledet dermed adelens møter. Han lyktes med å døyve den til dels høylydte opposisjonen, noe kronprins Karl Johan satte stor pris på. 1818 fikk Sandels tittelen “en av rikets herrar”, og samme år ble han general.

Da Karl Johan ble konge samme år, fant han det nødvendig å skifte ut stattholderen i Christiania, Carl greve Mörner, og som ny stattholder i Norge, universitetskansler og høyeste militære befalingsmann valgte han greve Sandels. Greven drog til Norge på et kort besøk, men fikk tillatelse til å bli i Stockholm til 1. mai 1819. Han ble godt mottatt i Norge, selv om mange gjerne hadde sett at Mörner hadde fortsatt i embetet. Sandels oppholdt seg mest i hovedstaden, men drog sommeren 1819 på besøk til Bergen. Under besøket klarte han å få unionsmotstanderen Christian Magnus Falsen til å forsone seg med tingenes tilstand.

Landet var i dyp økonomisk krise, og gjeldsoppgjøret med Danmark var vanskelig og svært kostbart. Avtalen om oppgjøret førte også til krise i forholdet mellom Stortinget og regjeringen. Sandels arbeidet under stortingssamlingene sterkt for å fremme kongens ønsker, og han samarbeidet med en rekke politikere. Som lokkemiddel brukte han løfter om embeter til de lojale, noe som gjorde at han ble betraktet som en intrigemaker. Han måtte også hanskes med den krisen som oppstod da kongen foreslo en rekke endringer i Grunnloven.

Sandels tok sin oppgave som regjeringens formann alvorlig, og dette førte til konflikter med statsrådene og deler av geistligheten. Stattholderen henvendte seg direkte til kongen og fikk dermed sakene avgjort som han ville. Særlig var han i konflikt med grev Herman Wedel Jarlsberg, som beskyldte Sandels for å opptre som en skolemester.

Sandels fikk midlertidig avskjed fra stattholderembetet 1824, da kronprins Oscar ble utnevnt til visekonge. Han ble utnevnt til feltmarskalk og ble igjen stattholder før jul 1824. Sandels hadde nå færre konfrontasjoner med regjeringen, noe som kan skyldes at grev Wedel ikke lenger var statsråd. Han møtte imidlertid sterk opposisjon på Stortinget 1827. Sandels lot nordmennene feire 17. mai, noe som vakte kongens mishag, og en festforestilling på teateret 4. november (unionsdagen) 1827 ble avbrutt av pipekonsert. Sandels rapporterte ikke dette til kongen, noe som var den utløsende grunnen til hans avskjed. Han reiste 13. november 1827 på ferie til Sverige og ble i audiens fortalt at kongen var lite fornøyd med hans holdning. Greven søkte da avskjed, noe som umiddelbart ble innvilget.

Sandels ble 1808 utnevnt til ridder av den svenske Svärdsorden, 1810 til kommandør, og 1811 fikk han storkors av samme orden. 1814 mottok han 1. klasse av den russiske St. Annaordenen, og 1817 fikk han Sveriges fineste orden, Serafimerorden. Han ble tildelt ridderslaget 11. mai 1819.

I Sverige minnes August Sandels som en stor krigshelt, og han beskrives som modig, klok og djerv. Han er besunget av Runeberg i Fänrik Ståls sägner. Biskop Pavels sammenlignet ham med de to foregående stattholderne og mente at Sandels klarte å holde en “Middelvei mellem Essens Stivhed og Mörners altfor store Ligefremhed”.

  • Y. Nielsen: Af Norges nyere historie. Grev Sandels's statholderskab 1818–1827, 1873
  • H. Hofberg: biografi i Svenskt Biografiskt Handlexikon, Stockholm 1904
  • G. Elgenstierna: Den introducerade Svenska adelns ättartavlor, bd. 6, Stockholm 1931 (faksimileutg. 1998)
  • E. Adelsköld: Johan August Sandels som riksståthållare i Norge 1818–1827, utrykt lisensiatavh. Stockholms högskola, 1946
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • F. Sejersted: Den vanskelige frihet, bd. 10 av CNH, 1978
  • P. Nordenvall: Kungliga Serafimerorden 1748–1998, Stockholm 1998
  • L. Gidlöf: biografi i SBL, bd. 31, 2002
  • Maleri (helfigur) av Per Krafft d.y., 1819; Det kgl. Slott, Oslo
  • Xylografi, 1821