Maleren August Cappelen døde ung, men rakk å markere seg som den mest utpregede romantiker blant de norske düsseldorferne.
Han vokste opp på herregården Holden ved Ulefoss i nedre Telemark, og søkte ofte tilbake dit for å søke inspirasjon i telemarksnaturen. Etter examen artium i Skien 1845 reiste han til Christiania for å ta anneneksamen ved universitetet. Her ble han kjent med Hans Gude, som gav ham maleundervisning og anbefalte ham å følge med til Düsseldorf for å studere videre ved byens berømte kunstakademi. Cappelen ble elev under professor J. W. Schirmer i landskapsmaleriklassen (1846–50). I revolusjonsåret 1848 reiste han, i likhet med mange andre norske kunstnere, hjem og ble i Christiania vinteren 1848–49. Her opplevde han nasjonalromantikkens gjennombrudd med den berømte veldedighetsforestillingen på Christiania Theater mars 1849, hvor Tidemand og Gudes bilde Brudeferden i Hardanger ble gjenskapt som tablå. Gjennom kontakten med Gude nærmet Cappelen seg nasjonalromantikkens program, mens Schirmer fremskyndte hans utvikling mot en fri, romantisk uttrykkskunst.
Cappelen reiste på flere studiereiser i Norge: til Gudbrandsdalen og Bøverdalen (sammen med Gude og J. F. Eckersberg, 1846), Sogn og Hardanger (1847), foruten flere sommeropphold i traktene rundt Holden. Først 1849–50 merkes i hans malerier en selvstendig holdning til landskapet, med komposisjoner basert på nøyaktige naturstudier, og der dramatikken i komposisjonen, kontrastene mellom lys og mørke og en dypstemt koloritt, karakteriserer bildene. Han stod nær yngre malere som Andreas Achenbach, men gikk lengre i sin dødsromantikk enn sine norske og tyske kolleger.
Cappelen var nær nasjonalromantikken i Skogtjern i Nedre Telemark 1852, men ble kjent og beundret for sine melankolske, dramatiske og dødsstenkede romantiske landskapskomposisjoner. Da Christiania Kunstforening 1850 stilte ut det nyinnkjøpte Kvernhus, fikk han sterk kritikk av J. S. Welhaven for å «vrøvle saadant Galimatias sammen». Gude forsvarte ham, og samme år skrev Cappelen at han «syndede med Myrhuller og raadne Stammer og annet Griseri og Søle».
Cappelen inspirerte rundt 1850 flere skandinaviske malere, som Erik Bodom, Morten Müller og svensken Marcus Larsson, til å lage ville, romantiske komposisjoner. Lars Hertervig kom til Düsseldorf først etter Cappelens død, men førte videre deler av hans natursyn og motivkrets.
Cappelens beste skaperperiode faller sammen med hans to siste leveår, 1850–52. I denne tiden malte bl.a. Utdøende urskog i uvær, Morkne trær, Tjern i tåke (alle 1851), Foss i nedre Telemark, Svarttjern, Møllefossen og det ufullførte Utdøende urskog (alle 1852). Det var en imponerende prestasjon mens han kjempet mot den sykdommen (magekreft) som tok hans liv da han var bare 25 år gammel.
De viktigste samlinger av Cappelens kunst er i Nasjonalgalleriet og i familiens eie på Holden.