Stallare, lendmann/baron og fehirde. Foreldre: Faren het Hugleik; moren ukjent. Gift med Gyrid (fødsels-/dødsår og foreldre er ikke kjent).

Audun Hugleiksson var en forgrunnsskikkelse i den norske regjeringskretsen de tre siste tiårene av 1200-tallet, og etter alt å dømme den fremste arkitekten bak den dristige og pågående utenriks- og finanspolitikken som ble ført i kong Eirik Magnussons regjeringstid (1280–99). Fra denne høye posisjonen falt han brått og dypt uten at pålitelige kilder omtaler grunnen til det. Hans skjebne kom snart til å appellere til folkefantasien, og har i nyere tid utfordret historikernes forklaringsevne.

Kong Eirik kalte Audun “vår kjære frende”. Dette blir vanligvis forklart med at hans morfar av samme navn var en slektning av Inga fra Varteig, kong Håkon Håkonssons mor. Faren Hugleik er ellers ukjent, men å dømme etter det omfattende jordegodset Audun senere eide i Nordfjord og Sunnfjord, var han en fremstående mann i Fjordane og helst bosatt på Auduns senere setegård, Hegranes i Jølster, som på 1200-tallet sannsynligvis var sentrum i en gammel godssamling som omfattet over 30 gårder i Jølster.

Om Auduns private liv og forhold er ytterst lite kjent. Han kan være født omkring 1240. Hans hustru Gyrid og hans “avkom” er bare nevnt en eneste gang, i forbindelse med en sjelegave til Munkeliv kloster i Bergen 1281. Dokumenter til og fra utlandet omtaler fra 1290 Audun som herre til Hegranes. Det kan tyde på at han da hadde reist den store og solide steinbygningen som senere ble regnet for Auduns “slott” eller “borg”. Beskrivelser av rester fra 1600- og 1700-tallet tyder sammen med nyere undersøkelser på at bygningen både var storslått og anlagt ut fra forsvarshensyn.

Borgbygging var i Norge i middelalderen stort sett forbeholdt kongemakten, og ved siden av Auduns anlegg kjenner vi bare en eneste privat stormannsborg, nemlig Alv Erlingssons borg på Isegran. Det kan være et tegn på at Audun skilte seg ut blant tidens stormenn som særlig mektig – og selvrådig? Her ligger det nær å trekke inn det tilnavnet han bar alt i samtiden – “Hestakorn”. Det sikter uten tvil til havre brukt som hestefôr, og kan skyldes at Audun slo stort på med slik kostbar fôring. Men “hestekorn” var i senmiddelalderen også en særskatt bønder i Oslo-distriktet måtte yte til Akershus festning. Kan Audun ha vært særlig tidlig ute med å kreve en slik ytelse? I siste fall kunne han ha grunn til å bygge en særlig sterk residens i sentrum for sin godssamling i Jølster.

For Auduns karriere i kongstjenesten må slektskapet med kongehuset ha dannet et godt utgangspunkt, men han kunne ikke nå så langt han gjorde uten forretningsdyktighet og overbevisende fremferd. Det ser ut til at han i 1270-årene vant kong Magnus Lagabøtes tillit fordi han var rettskyndig ut over det vanlige. Under riksmøtet i Bergen 1273 satte kongen ham til å overvåke den kirkelige sakførselen i de vanskelige islandske “stadamålene”, saker om legfolks forvaltningsrett over islandske kirkesteder. I den forbindelse kaller den islandske Biskop Arnes saga ham “den viseste mann i landslovene”, en omtale han trolig hadde gjort seg fortjent til i arbeidet med kong Magnus' lovreformer.

1276 var Audun blitt en av kongens stallarer, noe som innebar en ledende stilling i den spesielle hirdjurisdiksjonen. Det er mye mulig at han hadde skolert seg juridisk gjennom universitetsstudier i utlandet; hans senere diplomatiske karriere viser i alle fall at han språklig og på andre måter hadde lett for å ta seg frem utenlands. 1277 var han forfremmet til lendmann eller baron, og satt som en av kongens fremste ombudsmenn i Viken, antakelig som syslemann i Tønsbergsysle med befalingen på Tønsberghus.

Etter kong Magnus' død 1280 ble Audun medlem av den sentrale rådskretsen omkring den umyndige og senere svake kong Eirik i Bergen, der han trolig lot bygge bygården Audunargard på en tomt kongen skjenket ham på Strandsiden. Det er tydelig at Audun nøt Eiriks særlige tillit, og Biskop Arnes saga mener å vite at han allerede 1281 var “høyest i rådet hos kongen”. Som en av kongens formyndere må han ha stått bak den antikirkelige politikken som i begynnelsen av 1280-årene brøt radikalt med kong Magnus' imøtekommende holdning overfor kirken. Auduns lovkyndighet kom sikkert vel med under utarbeidelsen av den store rettarboten (forordningen) som 1280 knesatte denne politikken, og året etter møter vi ham på Mariakirkegården i Stavanger, der han lyste utlege mennene til biskop Arne fordi de ikke ville betale leidangsskatt.

Kirkestriden i begynnelsen av 1280-årene gjaldt ikke minst kirkens økonomiske rettigheter, og finanser skulle bli det ene hovedfeltet der Audun utfoldet seg i kong Eiriks regjeringstid. Helt mot slutten av sin karriere (1298) er han omtalt som kongens skattmester eller fehirde, men atskillig tyder på at dette var en stilling han hadde allerede i 1280-årene. Dermed fikk han et hovedansvar for å skaffe penger til en norsk statskasse som var bunnskrapt, ikke minst på grunn av den ambisiøse og aggressive utenrikspolitikken rådsregjeringen førte, igjen i skarpt brudd med Magnus Lagabøtes linje. I denne politikken fant Audun sitt annet hovedfelt, ikke bare som verdensvant utøvende diplomat, men åpenbart også som utformende rådgiver for en lydhør konge. Det særegne med Auduns virksomhet i kong Eiriks tjeneste er nettopp vekselvirkningen mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk; finanspolitikken var i mangt en følge av utenrikspolitikken, og jakten på finansiell vinning preget utenrikspolitikken.

I utenrikspolitikken kom særlig de nære forbindelsene med Skottland og England til å oppta Audun i 1280-årene og første halvdel av 1290-årene. Han var sikkert med på å få i stand ekteskapet mellom kong Eirik og den skotske kongsdatteren Margaret (Margrete Alexandersdatter), som ble inngått 1281 og gav den unge dronningen en betydelig medgift, halvparten i skotsk jordegods med en garantert årlig avkastning. Etter dronning Margretes død 1283 ble denne inntekten overført til hennes og Eiriks datter av samme navn, og i 1284 eller 1285 møter vi Audun i Skottland, der han kvitterte for halvparten av den.

Den norske regjeringen var nå i ferd med å kaste seg inn i en aggressiv politikk overfor Danmark, der militærhjelp fra Island visstnok også var på tale. Islandske annaler forteller at Audun ble utnevnt til jarl 1286, ifølge en av dem over Island; men han bærer aldri ellers denne tittelen, så den var i høyden midlertidig. Selv om Audun fulgte kongen på leidangstoktet mot Danmark 1289, og før avreisen brukte sin innflytelse hos kongen til en avgjørelse om islandske forhold, var det fortsatt forholdet til Skottland og England som dominerte hans utenrikspolitiske virksomhet.

Det var nå forhandlinger i gang om å sende kongens datter Margrete (“the Maid of Norway”) til Skottland for å overta den skotske tronen (som nærmeste arving etter morfaren, kong Alexander 3); i planen lå også at hun skulle ekte den engelske kong Edvard 1s eldste sønn, den senere Edvard 2. Her må Audun ha vært med på å utforme den norske strategien; han var en av de tre baronene som sammen med kong Eirik og hertug Håkon garanterte at Margrete skulle komme til Skottland 1290. Etter at hun døde på Orknøyene samme høst, underveis til sitt nye rike, la den norske regjeringen opp til en kravstor politikk overfor Skottland.

Da det skotske tronfølgespørsmålet skulle avgjøres 1292, på et stort forhandlingsmøte i Berwick under kong Edvards forsete, fremstilte norske delegater kong Eirik som den nærmeste arvingen til den ledige tronen etter datteren, og gjorde krav på det årlige vederlaget for hans avdøde dronnings skotske medgiftsgods. Etter en tid overtok Audun personlig ledelsen av den norske delegasjonen med radikalt økte finansielle krav: de kongelige inntektene av Skottland for perioden mellom Alexander 3s død 1286 og Margretes bortgang 1290, og dertil 100 000 pund i erstatning for at skottene angivelig ikke hadde anerkjent og adlydt henne som dronning. De norske kravene var uten klart rettsgrunnlag, og det var da også bare vederlaget for det skotske medgiftsgodset som uttrykkelig ble tilkjent kong Eirik.

Noen særlig tro på Eiriks rett til den skotske tronen hadde Audun og de øvrige norske delegatene neppe, for allerede før avgjørelsen av tronfølgespørsmålet i Berwick var de i gang med forhandlinger om å skaffe kong Eirik en ny skotsk dronning, Isabella Bruce, hvis bestefar, Robert Bruce den eldre, av mange ble holdt for den sterkeste tronkandidaten. Til sist var det likevel John Balliol som ble tildømt den skotske kongeverdigheten, uten at det hindret at Eiriks ekteskap med Isabella Bruce kom i stand 1293. Betegnende nok var det Audun som i Bergen kvitterte for hennes brudeutstyr, trolig i egenskap av kongens fehirde.

Kong Edvards forholdsvis lunkne holdning til de norske kravene i Berwick var trolig en belastning for det tradisjonelt nære politiske vennskapsforholdet mellom Norge og England. Ennå 1294 søkte Audun som leder av en ny sendeferd Edvards støtte til at Hebridene (Suderøyene) skulle falle tilbake til den norske kronen, siden skottene for et par år siden hadde sluttet å betale den årlige avgiften på 100 mark som var avtalt da øyene ble avstått til Skottland 1266; trolig ble det nå også forhandlet om et engelsk gifte for hertug Håkon Magnusson. Noen umiddelbar støtte til kravet på Hebridene oppnådde Audun åpenbart ikke, og dermed var det duket for den dramatiske omleggingen av norsk utenrikspolitikk som brakte Audun til høydepunktet i hans diplomatiske karriere.

Kong Filip 4 av Frankrike var havnet i krig med kong Edvard om det franske landskapet Guyenne, og skikket sendemenn til Norge for å forhandle om norsk flåtehjelp. Den norske regjeringen stilte seg imøtekommende, og sommeren 1295 utstedte kong Eirik et fullmaktsbrev som gav Audun frie hender til å forhandle frem en forbunds- og vennskapstraktat med den franske kongen mot dennes fiender, særlig England. Det var ved denne anledningen kongen omtalte Audun som sin kjære frende og dertil som “vår secretarius”, en tittel som i tyske, franske og engelske kilder blir brukt om personer som i særlig grad var kongens fortrolige og hadde del i hans hemmelige råd.

Traktaten ble inngått i Paris i oktober 1295, og i en samtidig subsidieavtale forpliktet Audun kong Eirik til årlig i fire måneder å støtte den franske kongen i krigføringen mot England med om nødvendig 300 fullt utrustede skip og 50 000 mann, mot en godtgjørelse på 30 000 pund sterling. Som forskudd mottok Audun 6000 mark sterling til utrustning av neste års flåte. Ved samme anledning tinget han også om ekteskap mellom hertug Håkon og den franske grevedatteren Isabella av Joigny, en slektning av Filip 4s dronning. Parallelt med dette foregikk forhandlinger om en allianse mellom kong Filip og John Balliol, der skottene gikk med på å gi den norske kongen tilbake land og gods han mente å ha i Skottland. Resultatet av Paris-forhandlingene var med andre ord en skotsk-fransk-norsk trippelallianse mot England.

I Paris utfoldet Audun en personlig forhandlingsvirksomhet som flere norske historikere har forholdt seg til med åpen munn, dels vantro, dels beundrende. Den militærhjelpen Audun forpliktet sin konge til, var i sin maksimale størrelse helt urealistisk, særlig på mannskapssiden, og dette ble av P. A. Munch oppfattet som en svindel som senere bidrog til Auduns fall. Om det også ble oppfattet slik i den nære ettertid, er vanskelig å avgjøre. Men det er klart at Audun her overgikk sine tidligere dristige utspill, og at det krevdes mer enn vanlig overbevisningskraft og forhandlingsdyktighet for å komme fra det med troverdigheten i behold. Det ser det ut til at Audun foreløpig gjorde, og her var det nok til hans fordel at det ikke ble aktuelt å innfri forpliktelsene i subsidietraktaten, ettersom kong Filip i mellomtiden sluttet våpenstillstand med sin engelske motpart. Det ser heller ikke ut til at det fra fransk hold ble reist krav om tilbakebetaling av det forskuddet Audun vendte hjem med.

Slik utfallet av Paris-forhandlingene ble, var det trolig på kort sikt egnet til å styrke Auduns ledende posisjon i regjeringskretsen, som han beholdt så lenge kong Eirik levde. Men etter kongens død i Bergen i juli 1299 var det brått slutt. Islandske annaler forteller at Audun ble fengslet samme år, trolig da Håkon 5 kom til Bergen kort etter brorens død. Så er det taust om Audun til annalene forteller at han ble hengt i Bergen 1302; et islandsk nekrologium oppgir 2. desember som hans dødsdag. Hans omfattende jordegods ble konfiskert av kronen; noe ble gitt videre til kirker og klostre, men det meste ble 1361 overført til adelsmannen Otte Rømer.

Auduns skjebne satte varige spor etter seg i den folkelige tradisjonen. Så sent som på 1800-tallet levde han videre i to færøyske folkeviser, og fra 1600- og 1700-tallet kjenner vi et par norske sagn om ham. Trolig gikk denne tradisjonen tilbake til Auduns nære ettertid, men i sin bevarte form omtales årsakene til hans fall så fantasifullt og uhistorisk at den ikke kan tillegges noen selvstendig kildeverdi. Det som fortelles i viser og sagn har i nok likevel i noen grad påvirket historikerne, særlig Rudolf Keyser og P. A. Munchs hypotese om at Audun søkte å utnytte den falske Margrete Eiriksdatter, som ble brent på Nordnes 1301, i sin kamp mot Håkon 5. Det gjelder også formodningen om at Auduns fall hadde sin årsak i hans rolle som ekteskapsforhandler på Håkons vegne i hertugtiden. Men ingen av disse forklaringene finner støtte i pålitelige kilder.

Det var åpenbart Håkon 5 som stod bak fengslingen av Audun like etter at han var kommet på tronen. Fra Håkons omfattende forordnende virksomhet vet vi at han mente kongedømmet og allmuen var blitt påført stor skade i brødrenes barndom og en tid senere; det gav han bl.a. uttrykk for samme år som Audun ble henrettet. Her siktet han tydeligvis til at stormenn i kretsen omkring broren hadde utnyttet sin maktstilling på utilbørlig måte, ved siden av Alv Erlingsson nettopp Audun Hugleiksson. Ikke så å forstå at Håkon som hertug hadde vært imot den utenrikspolitikken Audun var eksponent for, snarere tvert om. Det var nok heller Auduns uavhengige maktstilling og hans personlige utnyttelse av den kongen vendte seg mot. Men for å fengsle og henrette Audun måtte det mer konkrete anklager til i den prosessen som hirdjurisdiksjonens regler fordret når kongen ville reise sak mot en lendmann.

Her er det naturlig å trekke inn måten Audun ble henrettet på. Hengning var den vanærende straffen for grovt tyveri. Det ligger da nær å tenke seg at Audun formelt ble felt på grunn av angivelige økonomiske misligheter i forbindelse med en eller flere av sine mange finanspolitiske operasjoner, eller at ulovlig fremferd av Audun mot kongens undersåtter lå bak (jfr. tilnavnet “Hestakorn”). Dette hindrer ikke at det reelt var politiske hensyn som bestemte Auduns skjebne – at han i Håkons øyne var blitt for mektig og ikke passet inn i et regjeringssystem der kongen selv ville ha sterk og nærmest pedantisk kontroll med det meste som skjedde i administrasjon og utøvende politikk.

Det er vanskelig å komme nærmere årsakene til Auduns fall uten å hengi seg til rene gjetninger; vi må i det hele resignere når det gjelder å vinne sikker viten om hvorfor Håkon 5 vendte seg så skarpt mot brorens ledende rådgiver. Men Audun er ikke det eneste eksempelet i samtidens Europa på at fallhøyden var stor og fyrstens nåde en flyktig garanti for dem som nådde til topps og utfoldet seg fritt i hans særlig betrodde tjeneste.

  • RN, bd. 2 og 4 registrerer alle dokumenter som omtaler Audun Hugleiksson i DN og andre kildeutgaver
  • Isl.Ann.
  • Árna saga biskups, utg. av Þ. Hauksson, Reykjavík 1972
  • DNFH, del 4, bd. 1–2, 1858–59
  • G. Storm: “Audun Hestakorn og St. Margrete paa Nordnæs”, i HT, rk. 2, bd. 4, 1884
  • L. B. Dibben: “Secretaries in the Thirteenth and Fourteenth Centuries”, i English Historical Review, vol. 25, 1910
  • E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • C. O. Munthe: “Hr. Audun Hugleiksson Hestakorn til Hegranes og hans herre Kong Eirik Magnusson”, i BHFS, nr. 38–39, Bergen 1932–33
  • J. Schreiner: “Retterboten av 1308”, i HT, bd. 31, 1937–40
  • A. O. Johnsen: Audun Hugleiksson til Hegranes, 1960
  • L. P. Brynildsrud: Audun Hugleiksson av Hegranes. Hans karriere og fall, hovedoppg. i historie, UiO (utrykt), 1970
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
  • d.s.: “Norwegian Foreign Policy and the Maid of Norway”, i The Scottish Historical Review, vol. 69 nr. 2, 1990
  • N. Bjørgo: “800-1536: Makt – og avmakt”, i N. Bjørgo, A. Kaartvedt og Ø. Rian: Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1, 1995
  • A. J. Larsen: “Audun Hugleiksson og 'borga' på Hegranes i Jølster”, i Viking, 1994
  • F. Iversen: Var middelalderens lendmannsgårder kjerner i eldre godssamlinger?, hovedoppg. i arkeologi, UiB (utrykt), 1997

    Segl

  • To avtrykk av Audun Hugleikssons baronsegl (på traktaten og subsidiebrevet fra 1295; se DN bd. 19 nr. 399 og 402) finnes i Archives Nationales, Paris; kopi i RA, Oslo

    Minnestein

  • En minnestein over Audun Hugleiksson ble reist på Hegranes i Jølster 1960