Skuespiller. Foreldre: Skuespiller August Schønemann (1891–1925) og danser Dagmar Kristensen. Gift 7.8.1948 i Oslo med skuespiller og kringkastingsmann Jan Pande-Rolfsen (18.3.1922–10.3.2002), sønn av kontorsjef Henrik Pande-Rolfsen (f. 1893) og Katharina (Käth) Devold (1898–1994).

Aud Schønemann var den ledende komediennen i norsk teater og film i annen halvdel av 1900-tallet, og hun var like overbevisende i dypt alvorlige roller. Det tok henne lang tid å nå dit, men etter gjennombruddet ble hun på sitt eget uspektakulære vis en av generasjonens mest folkekjære kunstnere.

Hun ble født utenfor ekteskap, som et resultat av en kortere romantisk allianse mellom danserinnen Dagmar Kristensen og den umåtelig populære August Schønemann, som døde da Aud var bare to år gammel. Som nyfødt var hun knøttliten, og hun forble en svært liten dame med mange portrettlikheter med faren hun aldri kjente. Hun vokste opp på Lille Tøyen og (fra hun var 9 år gammel) i Grønlandsleiret, etter at moren giftet seg med fotograf Ola Johansen, som døde tre år senere.

Som treåring begynte hun danseopplæring i Turnhallen hos Gudrun Klasen, som hadde ansvaret for barna i Nationaltheatrets juleforestillinger. 1927 var hun harepus i Snehvit, og til hun ble 13 var hun årlig blomster, snøfnugg og engler ved juletid, ofte i Reisen til julestjernen. Etter privattimer i skuespill og sang ble hun 1942 ansatt ved Centralteatret som sufflør og rekvisitør, og hun hadde den første av flere statistroller. Den formelle debuten 1945 var som stuepike i lystspillet Tony tegner en hest. Rollen var nærmest stum, men kritikerne la merke til det slående komiske talentet. Etter flere slike småroller var hun 1947–49 ved Rogaland Teater, der utfordringene ble større, som Alvilde i Når den ny vin blomstrer, huskorset i Brødrene Østermanns huskors og Lizzie i Sartres Den anstendige skjøgen. 1948 inngikk hun sitt livslange, uvanlig lykkelige ekteskap med skuespilleren Jan Pande-Rolfsen, fra 1956 landskjent som NRKs varmeste hallostemme og programleder i Ønskekonserten.

På Chat Noir fra 1949 ble hun puttet i samme bås som på Centralteatret: “Alle skulle være pene den gangen. Mens de andre jentene på min alder fikk spille yndige piker på scenen, ble jeg påhengt serveringsforkle, skaut og skurefiller.” Festlig sur var serveringsdamen som nektet å servere Arvid Nilssen øl hvis han ikke hadde billett og ikke spiste i sketsjen En halv pils (1950); den ble et lite gjennombrudd og senere gjentatt for fjernsyn med Arve Opsahl. Teateret kjente imidlertid ikke sin besøkelsestid, og 1953 ble hun sagt opp. Etter noen magre år som frilanser ble hun 1959 engasjert ved Det Norske Teatret. Her ble de ofte karakterkomiske birollene større og mer varierte, som Ado Annie i Oklahoma, Krestine Krokengen i Trost i taklampa, Yente i Spelemann på taket, Nasse Nøff i Ole Brumm og Gunda Sjømus i Taremareby. Med glans fremstilte hun også så forskjellige hovedroller som Lea i Medmenneske og Hønse-Lovisa i Ungen. Samtidig var hun Aukrusts enkefru Engenschøn-Gnad – som sier n for l – i Flåklypa Tidende i radio og fjernsyn. Hun hadde markante biroller på film, som den innelukkede Torsen i Kranes Konditori og frøken Mikkelsen i Elskere.

1966 ble et merkeår. Den sprudlende, altbeseirende latteren kom inn i alle stuer da hun var Rolf Kirkvaags vertinne i fjernsynsserien Ad Lib, og hun innledet sitt lange samarbeid med Arve Opsahl i filmen Hurra for Andersens. 1968 ble hun invitert til Oslo Nye Teater av Toralv Maurstad, og 1969 kom det helt store gjennombruddet og kritikerpris for kriminallystspillet Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe, som ble sett av 90 000 og fortsatt gikk for fulle hus da filmversjonen hadde premiere! Da hadde den første av de 14 filmene om Olsenbanden allerede gått et år for fulle hus. Med 50 filmroller 1938–99 er Aud Schønemann norsk films mest produktive skuespillerinne, og en av de få som virkelig har behersket mediet. Like populær ble hun via fjernsyn, som Moder'n til Fleksnes, Margit i Fredrikssons fabrikk og kona i Nr. 13, tre av NRKs lengste og mest populære serier. Hun gjestet også Fjernsynsteatret, mest markant som Juno i Sean O'Caseys Juno og påfuglen og den vettskremte Ane i Geografi og kjærlighet.

Hun ble en av Oslo Nye Teaters hjørnesteiner i de 20 årene hun arbeidet der, gjerne i samspill med Arve Opsahl eller Leif Juster. Det ble utallige komedieroller, men hun var også Ruth i Sverre Udnæs' Kollisjonen (1978). En stor seier var den overbeskyttende moren i Dampen (1982), som ble hennes siste rolle ved gjenopptakelsen 1997. Til de siste suksessene hørte Arsenikk og gamle kniplinger (1992) og Kunsten å leve (1994), begge mot Wenche Foss. Hun ble tildelt Leif Justers revypris 1992 og Æres-Amanda 1997, ble æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund 1996 og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1993.

Aud Schønemann ble rammet av hjerneslag 2003 og tilbrakte de neste tre årene på sykehjem inntil hun døde høsten 2006.

Fra hun var barn visste Aud Schønemann at “om en rolle er stor eller liten, må den ha sitt eget liv før du står der på scenen”. Hun levde etter dette og ble vel aldri tatt i ikke å være helt og fullt sann i sine roller. Med perlelatter, varme og usvikelig troverdighet plasserte hun seg helt i toppsjiktet av norske etterkrigsskuespillere. Selv om hun tok liten plass fysisk, ruver hun i norsk skuespillerkunst.

  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • Stud. 1941, 1966
  • HEH, flere utg.
  • L. T. Braaten, J. E. Holst, J. H. Kortner (red.): Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • L. O. Gulbrandsen: Aud Schønemann. Det blir mellom oss, 1997
  • SNL bd. 13, 1998
  • IMDB (International Movie Data Base)