Skuespiller. Foreldre: Overlærer Annar Folstad (1889–1974) og lærer Borghild Heir (1889–1962). Gift 1956 med skuespiller Knut Risan (19.2.1930–1.2.2011), sønn av litteratursekretær Olav Risan (1889–1962) og Augusta Baardvik (1886–1971).

Astrid Folstad var en frodig karakterskuespiller som spente over et vidt register: kraftfull realisme, burlesk komedie og absurd humor.

Folstad vokste opp på Sinsen i Oslo i et hjem preget av musikk og litteratur. Begge foreldrene var lærere. Selv tok Astrid Folstad examen artium 1951, og arbeidet som sekretær i to år før hun 1953 kom inn på det første kullet ved Statens Teaterskole. Hun var også med i en fri teatergruppe som sommeren 1954 laget en kabaret på friluftsscenen på Bygdøy.

Etter Teaterskolen ble hun ansatt ved Det Norske Teatret, og hun debuterte der 1956 som Josie i Heimkomen helt av Walter Macken. Et virkelig gjennombrudd fikk hun to år senere, da hun på kort varsel overtok hovedrollen som Iduna etter den svenske primadonnaen Inger Juel i operetten Oh mein Papa!. Avisene tok frem de sterkeste superlativer og fremhevet særlig den personlige nerven i tolkningen av visene. På nynorskscenen spilte hun også datteren Sara i Eugene O'Neills Litt av ein diktar med lidenskapelig og trassig styrke, før hun 1959 ble ansatt på Nationaltheatret, der hun siden stod sentralt i ensemblet.

Astrid Folstad utviklet seg til å bli en karakterskuespiller med sterk personlig utstråling. Spennvidden var stor: I 1960-årene skapte hun frodig innsyn i de mektige kvinneskjebnene An-Magritt av Johan Falkberget og Herlofs-Marte i Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter. Kraftfullt realistisk spill viste hun i en rekke Ibsen-roller: Rebekka West i Rosmersholm (1963), fru Bernick i Samfundets støtter (1970), fru Linde i Et dukkehjem (1971), Madam Rundholmen i De Unges Forbund (1978) og Gunhild Borkman i John Gabriel Borkman (1979), som hun tidligere hadde spilt i Fjernsynsteatret.

I flere sammenhenger viste Astrid Folstad at hun også behersket det klassiske repertoaret, både tragisk (tittelrollen i Elektra, 1964) og komisk (Dorine i Tartuffe, 1975). Og hun gav liv til en rekke moderne kvinneskikkelser i den opprørske hverdagsrealistiske stilen: Claire i Edward Albees Balansegang (1967), Tessa i Arnold Weskers Vennene (1971) og fru Webster i Kuler i solnedgangen av Klaus Hagerup (1972). Psykologisk følsomt tolket hun Lorcas Bernarda Alba (1981) og Marie Hamsun i Min elskede på jorden av Tormod Skagestad (Riksteatret, 1987), mens hun viste gnistrende kraft – både sanglig og spillemessig – i Brecht-roller som Mutter Courage (Riksteatret, 1966) og fru Peachum i Tolvskillingsoperaen (1973).

På en plass for seg i Astrid Folstads karriere står rollen som Winnie i Samuel Becketts Deilige dager (1968). Her kom hele spennvidden til uttrykk: burlesk satirisk komedie, absurd humor og medfølende engasjement. En mer makaber form for absurdisme fikk hun vist i Hushjelpene av Jean Genet (1991). Astrid Folstad hadde også en rekke roller i Fjernsynsteatret, bl.a. Marie Hamsun i serien Gåten Knut Hamsun (1997), og hun medvirket i flere filmer, f.eks. Kjære Maren (1976), Vårnatt (1976) og Oss (1976).

Enda sterkere markerte hun seg i Radioteatret. Et høydepunkt her er tolkningen av tittelrollen i hørespillet Alvhild av Karl Hoff, som vant Prix Italia 1992. Hennes klare diksjon og litterære kunnskaper kom også til uttrykk som oppleser i mange sammenhenger, ikke minst i radio. 1985 fremførte hun Babettes gjestebud av Karen Blixen på Amfiscenen.

Sine pedagogiske evner og rike språkkunnskaper tok Folstad i bruk som lærer på Statens Teaterhøgskole 1970–86. Hun hadde også en rekke styreverv i sentrale komiteer og utvalg: Hun var medlem av Norsk Språknemnd 1967–70, Statens Teaterråd 1980–88 og Statens Teaterutvalg 1986–87. Hun var styremedlem i Norsk Skuespillerforbund og leder av Skuespillerforeningen av 1978, vararepresentant til Nationaltheatrets styre og styremedlem ved Statens Teaterhøgskole.

  • Opplysninger fra Astrid Folstad
  • Nationaltheatrets arkiv
  • Det Norske Teatret 1913–1963, 1963
  • Hvem er hvem i norsk kulturliv?, 1987
  • biografi i TFL, 1991
  • HEH 1994