Astrid Folstad var en frodig karakterskuespiller som spente over et vidt register: kraftfull realisme, burlesk komedie og absurd humor.
Folstad vokste opp på Sinsen i Oslo i et hjem preget av musikk og litteratur. Begge foreldrene var lærere. Selv tok Astrid Folstad examen artium 1951, og arbeidet som sekretær i to år før hun 1953 kom inn på det første kullet ved Statens Teaterskole. Hun var også med i en fri teatergruppe som sommeren 1954 laget en kabaret på friluftsscenen på Bygdøy.
Etter Teaterskolen ble hun ansatt ved Det Norske Teatret, og hun debuterte der 1956 som Josie i Heimkomen helt av Walter Macken. Et virkelig gjennombrudd fikk hun to år senere, da hun på kort varsel overtok hovedrollen som Iduna etter den svenske primadonnaen Inger Juel i operetten Oh mein Papa!. Avisene tok frem de sterkeste superlativer og fremhevet særlig den personlige nerven i tolkningen av visene. På nynorskscenen spilte hun også datteren Sara i Eugene O'Neills Litt av ein diktar med lidenskapelig og trassig styrke, før hun 1959 ble ansatt på Nationaltheatret, der hun siden stod sentralt i ensemblet.
Astrid Folstad utviklet seg til å bli en karakterskuespiller med sterk personlig utstråling. Spennvidden var stor: I 1960-årene skapte hun frodig innsyn i de mektige kvinneskjebnene An-Magritt av Johan Falkberget og Herlofs-Marte i Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter. Kraftfullt realistisk spill viste hun i en rekke Ibsen-roller: Rebekka West i Rosmersholm (1963), fru Bernick i Samfundets støtter (1970), fru Linde i Et dukkehjem (1971), Madam Rundholmen i De Unges Forbund (1978) og Gunhild Borkman i John Gabriel Borkman (1979), som hun tidligere hadde spilt i Fjernsynsteatret.
I flere sammenhenger viste Astrid Folstad at hun også behersket det klassiske repertoaret, både tragisk (tittelrollen i Elektra, 1964) og komisk (Dorine i Tartuffe, 1975). Og hun gav liv til en rekke moderne kvinneskikkelser i den opprørske hverdagsrealistiske stilen: Claire i Edward Albees Balansegang (1967), Tessa i Arnold Weskers Vennene (1971) og fru Webster i Kuler i solnedgangen av Klaus Hagerup (1972). Psykologisk følsomt tolket hun Lorcas Bernarda Alba (1981) og Marie Hamsun i Min elskede på jorden av Tormod Skagestad (Riksteatret, 1987), mens hun viste gnistrende kraft – både sanglig og spillemessig – i Brecht-roller som Mutter Courage (Riksteatret, 1966) og fru Peachum i Tolvskillingsoperaen (1973).
På en plass for seg i Astrid Folstads karriere står rollen som Winnie i Samuel Becketts Deilige dager (1968). Her kom hele spennvidden til uttrykk: burlesk satirisk komedie, absurd humor og medfølende engasjement. En mer makaber form for absurdisme fikk hun vist i Hushjelpene av Jean Genet (1991). Astrid Folstad hadde også en rekke roller i Fjernsynsteatret, bl.a. Marie Hamsun i serien Gåten Knut Hamsun (1997), og hun medvirket i flere filmer, f.eks. Kjære Maren (1976), Vårnatt (1976) og Oss (1976).
Enda sterkere markerte hun seg i Radioteatret. Et høydepunkt her er tolkningen av tittelrollen i hørespillet Alvhild av Karl Hoff, som vant Prix Italia 1992. Hennes klare diksjon og litterære kunnskaper kom også til uttrykk som oppleser i mange sammenhenger, ikke minst i radio. 1985 fremførte hun Babettes gjestebud av Karen Blixen på Amfiscenen.
Sine pedagogiske evner og rike språkkunnskaper tok Folstad i bruk som lærer på Statens Teaterhøgskole 1970–86. Hun hadde også en rekke styreverv i sentrale komiteer og utvalg: Hun var medlem av Norsk Språknemnd 1967–70, Statens Teaterråd 1980–88 og Statens Teaterutvalg 1986–87. Hun var styremedlem i Norsk Skuespillerforbund og leder av Skuespillerforeningen av 1978, vararepresentant til Nationaltheatrets styre og styremedlem ved Statens Teaterhøgskole.