Aslaug Groven Michaelsen har utgitt en rekke skrifter om litterære og filosofiske emner, foruten romaner og noveller. Hun deltok i stiftelsen av Suttung-bevegelsen og har siden vært en av dens sentrale drivkrefter.
Aslaug Groven vokste opp i Oslo-området, for det meste på Nordjordet på Ekeberg, i et kunstnermiljø som ble kalt “Ekeberg-kolonien”. 1938–43 bodde familien på Tåsen, og Aslaug tok examen artium på Berg skole 1945. Deretter studerte hun filologi ved Universitetet i Oslo og tok engelsk og nordisk bifag. Etter et lengre avbrekk tok hun så spansk mellomfag og ble cand.mag. 1966.
1970–78 hadde Aslaug Groven Michaelsen ansvaret for norskundervisningen ved universitetssirkelen på Hamar og var formann i friundervisningen (Folkeuniversitetet) samme sted 1972–82. Hun utgav avhandlingen Den gyldne lenke. Norsk litteraturutvikling og det harmoniske imperativ 1977 og ble 1980 professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Trondheim, et embete hun innehadde til 1996. Hun har vært medlem av Forfatterforeningens litterære råd og ble 1981 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
1947 stiftet Aslaug Groven Michaelsen sammen med tanten Ingeborg Refling Hagen Suttung-bevegelsen, et demokratiserings- og kulturformidlingsprosjekt som etter hvert fikk avdelinger over hele landet, og hvor sang, teater og litteratur står sentralt. 1950 etablerte hun sammen med sin mann den første barnegruppen i Suttung, og hun har i alle år siden 1947 vært en av Suttung-arbeidets sentrale drivkrefter. Etter tantens død 1989 har hun ledet stiftelsen Ingeborg-museet og Suttung teater og forlag.
Groven Michaelsen debuterte med romanen Draugen ler 1953. Så fulgte kunstnerromanen Bryllupet på Arken og Som rever blant ruiner. Den siste rommer besk institusjonskritikk og er et oppgjør med kirkens forkynnelse og samfunnets ulike former for meningsterror. 1956 ble hun valgt inn som medlem av Den norske forfatterforening, og 1961 kom hennes fjerde roman, “Hvor svalene bor –”. Her fremstilles ulike åndsretninger og verdisyn i samtiden. Krigsårenes opplevelser preger De som var fjorten, en roman som stiller kritiske spørsmål ved landssvikoppgjøret og tar stilling mot dødsstraff. Hennes romaner kjennetegnes av frodighet og temperament og høstet sterk anerkjennelse, men deres radikalisme og klare tendens skapte også motforestillinger.
Skjønnlitterært forfatterskap, studier og barnefødsler hindret henne ikke i aktivt samfunnsengasjement, både i Suttung-arbeidet og gjennom artikler, foredrag og appeller om aktuelle politiske emner, bl.a. kvinnesak. Aslaug Groven Michaelsen har alltid vært intens og uredd i sin kulturkamp, og mange har hatt vansker med å kategorisere hennes kombinasjon av politisk radikalisme og sans for åndelige verdier.
Hennes egen estetiske teori, inspirert av Søren Kierkegaards tenkning og utvalgte hovedverker i verdenslitteraturen, ser diktningen som et kall og middel til bekjempelse av alle former for konvensjoner. Hun fremhever betydningen av en dobbeltbunnet realistisk-symbolsk fremstillingsform med fortellinger som kan formidle ideer, åndsliv og dypere sammenhenger i tilværelsen, og tar tilsvarende avstand fra retninger som strukturalisme, marxistisk litteraturforskning, dekonstruksjonisme og “mistankens hermeneutikk”. I essaysamlinger som Korsvei, Kjetterier om diktning og sannsynlighet, Kjetterier om vitenskapens mytologier og Kunstverket spøker. Rehabiliteringen av fortellingen kommer slike synsmåter poengtert til uttrykk.
Etter hvert gjorde Groven Michaelsens radikalisme og kontroversielle meninger det vanskelig å få bøkene utgitt. 1982 startet hun forlaget Krystalline, hvor hun har publisert egne verker, så vel skjønnlitterære som faglige. I en serie på hittil (2006) seks erindringsbøker gir hun en levende fremstilling av sitt brede faglige, skjønnlitterære og kulturkritiske virke. Hennes erindringer er dessuten en interessant fremstilling av ufortjent oversette sider ved norsk kunst og kulturliv i etterkrigstidens Norge.
Ekteparet Michaelsen har fem døtre, og siden 1963 har familien vært bosatt på Tangen i Hedmark.