Lege og ingeniør. Foreldre: Bonde Iver Følling (1852–1925) og Mathilde Kaldal (1847–1926). Gift 3.10.1930 med sykepleier Guri Opsahl (20.5.1902–18.9.1991), datter av gårdbruker Thorvald Opsahl (1868–1952) og hustru Ragna Sønju (1879–1924).

Asbjørn Følling var professor i biokjemi ved Universitetet i Oslo i mer enn 30 år. Han ble internasjonalt kjent for sin oppdagelse av sammenhengen mellom visse stoffskiftesykdommer og hjernens utvikling, et pionerarbeid som gav støtet til rutinemessige stoffskifteundersøkelser av nyfødte.

Følling var bondesønn og kunne ha gått den veien om han hadde villet, men hans interesser gikk i andre retninger. 1910 tok han examen artium. Samme år ble han opptatt som student ved NTH i Trondheim, og 1916 ble han sivilingeniør. Men det var ikke nok med dette. Han reiste til Kristiania, begynte å studere medisin og ble 1922 cand.med. ved universitetet der. I familien Følling hadde akademisk utdannelse ingen tradisjon, så han måtte greie seg selv i ett og alt.

Som ferdig utdannet lege arbeidet han de første årene som stipendiat ved Medisinsk avdeling B ved Rikshospitalet og bygde her opp et klinisk laboratorium. 1929 tok han den medisinske doktorgrad på temaet ammoniumklorid-indusert acidose. Følling gjorde flere studiereiser i utlandet og ble 1932 kalt til et professorat i ernæringsforskning, som var opprettet av Johan Throne Holst, ved universitetet i Oslo. 1935–53 var han professor i fysiologi/biokjemi ved Norges Veterinærhøyskole i Oslo og i perioden 1953–58 professor i biokjemi ved Rikshospitalet.

Føllings store oppdagelse kom 1934. Dette året ble han oppsøkt av familien Egeland, som hadde to mentalt retarderte barn. Begge barna ble født etter et normalt svangerskap og utviklet seg relativt normalt i de første levemåneder, men viste så økende tegn på hjerneskade. Foreldrene var fortvilet og hadde gått sin kanossagang fra lege til lege. Ingen kunne hjelpe, men foreldrene var overbevist om at det måtte være noe helt spesielt med barna. Spesielt påfallende var en lukt som hang ved barna, og som var særlig tydelig i barneværelset. De fikk kontakt med professor Følling, som sa seg villig til å undersøke barna. Han bad om at de måtte ta med en urinprøve fra begge to. En januardag 1934 kom de så til professor Føllings laboratorium. Den historiske handling var å dryppe jernklorid i urinen. Denne såkalte Gerhards prøve var en relativt vanlig undersøkelse på den tid og ble brukt til å påvise ketosyrer og aceton. Urinen ville i så fall bli dyp fiolett. Det som skjedde i urinen fra begge barna, var imidlertid noe som Følling aldri hadde sett tidligere: Det utviklet seg en meget spesiell dyp grønn farge som etter noen minutter forsvant. Følling innså umiddelbart at han her stod overfor noe helt nytt. Nye prøver fra barna etter at alle medikamenter var tatt bort, viste samme resultat.

Følling bestemte seg for å isolere den substans som gav denne grønne fargen og satte hele sin biokjemiske innsikt og grundighet inn på å løse problemet. I 1930-årene fantes ikke kromatografiske teknikker, bare fellingsreaksjoner kunne benyttes i renseprosessen. Ett problem var at Følling i begynnelsen oppdaget at stoffet “forsvant” mellom hendene på ham under hans forsøk på å rense det. Dette skyldtes tilstedeværelse av oksygen. Ved å arbeide under nitrogenatmosfære hadde han løst problemet, og rensingen kunne gå videre. Han hadde jernkloridreaksjonen som kunne brukes på alle rensetrinn for å identifisere den fraksjonen som hadde det aktive stoff. Følling kunne vise at den aktive substans som gav grønnfargen, var fenylketon, et stoff som høyst sannsynlig kom fra aminosyren fenylalanin. Urinen fra søsknene Egeland inneholdt store mengder av dette stoffet.

Føllings berømte publikasjon kom høsten 1934 og var det første definitive bevis på at det er en sammenheng mellom kroppens stoffskifte og hjernens utvikling. Det ble snart vist at sykdommen skyldtes mangel på et enzym som normalt omdanner aminosyren fenylalanin til tyrosin. Mangel på dette enzym fører til at fenylalanin hoper seg opp i kroppen; det dannes forskjellige metabolitter (f.eks. fenylketon) og hjernens utvikling skades. Denne sykdommen ble snart beskrevet fra alle land og det enzymatiske grunnlag kartlagt i detalj.

Føllings oppdagelse gav grunnlag for den såkalte metabolske screening av nyfødte, som i dag foretas i alle industrialiserte land. En blodprøve tas i 3.–4. levedøgn og analyseres med tanke på fenylalaninkonsentrasjon. Et høyt nivå gir mistanke om Føllings sykdom. Hvis diagnosen bekreftes, blir barnet satt på en helt spesiell diett som kun inneholder den mengde fenylalanin som er nødvendig for normal vekst og utvikling. Ved en godt gjennomført behandling vil barnet utvikle seg helt normalt, men en slik diett må altså starte før barna er skadet. Føllings sykdom, som nå kalles fenylketonuri (PKU), var starten på en slik screening av nyfødte. I dag kan flere sykdommer analyseres i samme blodprøve.

Asbjørn Følling bevarte hele sitt liv en nær kontakt med naturen og var tro mot sine røtter. Han mottok flere utmerkelser og priser; de viktigste er Anders Jahres medisinske pris, som han fikk 1960 som den første, Joseph F. Kennedy-prisen fra 1962, som han også var den første som mottok, og Gunnerus-medaljen fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som han fikk 1966. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og æresmedlem av Det norske medicinske Selskab. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1958 og var kommandør av Dannebrogordenen.

  • S. Lie: Asbjørn Føllings sykdom. Refleksjoner ved et 50-årsjubileum, i TNLF nr. 34/1984, s. 2381–2385
  • N. Ringdal: Kjepper i Vårherres hjul. En bok om Asbjørn Følling og sykdommen som fikk hans navn, 1992
  • S. A. Centerwall og W. R. Centerwall: The Discovery of Phenylketonuria: The Story of a Young Couple, Two Retarded Children, and a Scientist, i Pediatrics, vol. 105, 2000, s. 89–103