Arvid Nilssen er et av de største navnene i norsk revyhistorie og huskes særlig for originalt minespill, parlerende visekunst og vennlige fremstillinger av små hverdagsmenn.
Faren var stasjonsmester, først i Alvdal, der Arvid Nilssen ble født, og senere på Høvik i Bærum. Selv om han ikke var gamle karen da familien flyttet, forble Arvid Nilssen knyttet til Alvdal og stod modell til sambygdingen Kjell Aukrusts meieribestyrer Olvar O. Kleppvold, som han også fremstilte i Søndagspostens Flåklypa Radio.
Karrieren startet 1935 med russerevyen Russialismen i Tivoli Teater, som medførte engasjement til høstrevyen Helan går på Scala Teater og et lite gjennombrudd med visen Aggerat. Neste sommer fremstilte han celeber fange på nr. 19 i samspill med Ernst Diesen og Leif Just Nilsen (Juster) i Brøl Oslo på Bygdø Sjøbad.
Han var ved Chat Noir fra 1937 og ble lagt merke til året etter som Arnulf Øverland i Sol i høiden og med slagerparodien De store sorte fluene i Korken smeller. Det særpregede mimiske talentet ble først lagt merke til 1939 i en sketsj med studentersangere i Norrønafolket vil fare.
Det store gjennombruddet ble den ordkjappe, absurde Trikkevisa (Bare trøkk på, bare døtt på) i Det lyder som et eventyr (1942). I okkupasjonsårene fant Nilssen sin endelige sceniske form, som revyens talsmann for de små menn i samfunnet, fremstilt med finslipte, men markante virkemidler og et drag av tragedie og melankoli. Mest kjent av hans mange portretter av hundsede hverdagsskikkelser er visa om Johansen i revyen Smil, og vi smiler igjen (1943), en stillfarende mann som plutselig har funnet en mening i livet – å stå tålmodig i kø.
Fra etterkrigstiden huskes han særlig i samspill med Kari Diesen. Til suksessene hører deres syngende legpredikanter i Bare tro (Barnatro), men de helt store høyder nådde de når Kari Diesen var ordglad og Arvid Nilssen stum, som når hun skildret ham som selve Oslo-gliset i den freskt folkelige Å, Harry. Den langt alvorligere Uteliggerne, der hun skravler, skjeller og gråter, og han bare lytter, er genial kleinkunst om et uteliggerpar som ser tilbake på livet.
I samspill med Carsten Byhring fremstilte han barn i På den andre siden (1948) og i Bro Bro Brille (1950), i Kjære lille Oslo, som også inneholdt den klassiske sketsjen En halv pils, der Aud Schønemann var motspiller med steinansikt. 1951 var han uhyre effektiv som Storgatens Mona Lisa i Vi er rystet. Sin største triumf fikk han 1961 i Folk skal trives med visa om Enerhaugen, en vemodig hyllest til en rivningstruet, folkelig idyll, spesialskrevet for ham av Alfred Næss.
Med unntak av gjestespill på Edderkoppen forble Nilssen trofast mot Chat Noir og spilte dermed nesten bare revy, men medvirket også i teaterets operetter, musikaler og barnestykker. Han medvirket i 24 spillefilmer fra 1938, nesten alltid i roller som på papiret så ut som statisteri, men som han gjorde til markante, levende mennesker. Den forskremte uteliggeren i Elskere (1964), den frustrerte revyforfatteren i Millionær for en aften (1960) og Wenche Myhres innfule samepappa i Operasjon Sjøsprøyt (1964) er alle miniportretter som huskes like godt som de større rollene i Svendsen går videre (1949), Sønner av Norge kjøper bil (1962) og Alle tiders kupp (1964).
Midt i 1960-årene falt Arvid Nilssen ned en kjellertrapp og pådrog seg kraniebrudd. Etter et langt sykeleie kom han på bena igjen, men kunne ikke lenger spille teater. Bortsett fra noen gjesteopptredener i fjernsynet og filmen Balladen om mestertyven Ole Høiland (1970) levde han stille og tilbaketrukket til han sovnet rolig inn 1976. Han mottok revyens hederspris, Leonardstatuetten, 1968.