Faktaboks

Arthur Klæbo
Født
6. august 1908, Ålesund, Møre og Romsdal
Død
21. juli 1985, Oslo
Virke
Journalist og kringkastingsmann
Familie
Foreldre: Arbeider Konrad Klæbo (1886–1983) og hustru Marie P. Ryste (f. 1884). Gift 1936 med Astrid Melle (f. 3.11.1907), datter av gårdbruker Anders S. Melle.
Arthur Klæbo
Arthur Klæbo
Av /NTB Scanpix ※.

Arthur Klæbo var i perioden 1945–65 en av kringkastingens mest særpregede mikrofonpersonligheter. Med sin karakteristiske stemme forente han norskdomsrørslas direkte henvendelsesform (“Godkveld, godtfolk!”) med radiomediets mest avanserte krav.

Han kom til Oslo med avisdrømmer etter examen artium i Volda og slo seg opp som korrekturleser i Akersgata, fra 1929 også som journalist i målavisen Den 17de mai. Etter at staten overtok kringkastingen 1933, ble det rom for nynorskfolk i NRK, og Klæbo fikk fra 1935 ansettelse som journalist, senere redaksjonssekretær, i programbladet Hallo! Hallo!. I tillegg fylte han vakter som hallomann og nyhetsoppleser. Under okkupasjonen virket han i det NS-initierte Norsk Programblad, inntil han ble avskjediget i juli 1941.

Etter krigen var Klæbo tilbake som NRKs altmuligmann, opptatt av å få i gang et nytt programblad og av å bedre programavviklingen. Her lå norsk kringkasting langt tilbake, idet sendingene var plaget av manglende presisjon, tilfeldigheter og lange pauser i sendeflaten. Klæbo tiltrådte 1946 den nye stillingen som sendeleder og sjef for programsekretariatet, med ansvar for å redigere radioprogrammet og bringe tempo og stil i den daglige programavviklingen. Han beholdt denne nøkkelstillingen til 1972, og i alle disse år var han den enkeltperson som mer enn noen annen preget tone og henvendelsesform i radioens sendeflate. Fra desember 1946 var han i tillegg redaktør av det relanserte Programbladet, som fra en beskjeden 8-siders begynnelse raskt utviklet både format og omfang og i løpet av 1940-årene også ble en opplagssuksess, med 90 000 solgte eksemplarer hver uke. Klæbo skrev dertil den første og lenge den eneste informerende bok om NRK, Dette er Norsk rikskringkasting (1953), og utarbeidet det illustrerte skriftet Råd og vink for kringkastingstalere (1956).

At Klæbo personlig ble et begrep for lytterne i etterkrigstiden, skyldtes imidlertid verken sendelederstillingen eller utgivelsene, men hans rolle som programleder og ganske særlig som kåsør. Han fant sin stil og sitt stoff i landsdelskonseptet, ideen om at NRKs riksprogram først og fremst bandt sammen lyttere som var karakterisert ved sin ulike stedlige egenart, og som i møtet med hverandre over eteren kunne eksponere denne egenart på tvers av by/land- og dialektgrenser. Klæbo ble programskaperen som formidlet dette kulturmøtet ved de “landsdelsprogrammer” han ledet i perioden 1948–52, der bredt anlagte montasjer presenterte stedlig egenart i ord og toner. Som kåsør, fremfor alt lørdagskåsør, ble det hans spesialitet å formidle de nye trekk som brøt frem i bygdene for bylyttere, og omvendt å fortelle bygdene om hvilke urbane trekk som uunngåelig trengte seg inn blant dem. Stilen var ironisk, formen humoristisk grensende til fleip, men hans kåserier, hvorav mange ble utgitt i bokform, var ikke derfor uten dybde i sin fortolkning av tidens modernisering. “Han er naturleg morosam, den fødde humorist som ser det morosame i alt,” skrev en kollega. Andre sammenlignet ham med Vinje. Hans foretrukne figur var paradokset, spesielt kontrasten mellom moderne dagligliv og gårsdagens tradisjoner og skikker, som i boktitlene Arvesølvet blinkar bak glasdisken (1951) og Ullstrømper til Afrika (1963, 1981).

I tillegg til egne kåserier utførte Klæbo oversettelser for Det Norske Teatret, bl.a. av irsk dramatikk, og skrev selv et par skuespill, bl.a. Isflå (1952), samt bøker om Alfred Maurstad og Edvard Drabløs. Hans fremste engasjement utenfor NRK og den medfølgende foredragsvirksomhet landet rundt var imidlertid ikke teateret, men skredsaken. Klæbo var sterkt påvirket av naturkatastrofene i Tafjord 1934, Loen 1936 og Simadal 1937. Han rapporterte fra rasstedene i NRK, samlet øyenvitneskildringer og studerte bakgrunnsstoff. Boken Farlige fjell ble utgitt 1942, og Knut Tvedt kalte den “en forunderlig bok full av historiske kunnskaper og eksakte opplysninger, en vis bok skrevet stillferdig og ømt om mennesker og skjebner”. Det kan i høy grad tilskrives Klæbos initiativ at det offentlige Fonnvern-utvalget ble nedsatt 1946.

Verker

    Et utvalg

  • Farlige fjell, 1942 (senere utg. 1960 og 1981)
  • Alfred Maurstad, 1945
  • Isflå, 1952
  • Dette er Norsk rikskringkasting, 1953
  • Råd og vink for kringkastingstalere, 1956
  • Arvesølvet blinkar bak glasdisken, 1951
  • Ullstrømper til Afrika, 1963
  • Edvard Drabløs. Eit liv på teatret, 1967
  • God kveld godtfolk, 1968
  • På eiga bølgjelengd, 1977
  • Nye ullstrømper til Afrika, 1981
  • Radioliv. Med NRK i femti år, 1983

Kilder og litteratur

  • A. Klæbo: Dette er Norsk rikskringkasting, 1953
  • Stud. 1929, 1954
  • A. Klæbo: God kveld i 40 år (ved I. Eskeland), 1974
  • A. Klæbo: Radioliv. Med NRK i 50 år, 1983
  • H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: NRKs historie, 3 bd., 1975–99
  • NRKs klipparkiv
  • NBOs biografiske katalog

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Finn Graff, 1978; gjengitt i Nationen 3.8.1978
  • Tegning av Randi Monsen, 1958; gjengitt i Arb.bl. 2.8.1958

    Fotografiske portretter

  • Fotografi, 1949; gjengitt i H. F. Dahl og H. G. Bastiansen: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, bd. 3 i NRKs historie, 1999, s. 34